Noen festivaler jeg har vært på og jobbet med

Dette har vært en av de artigste festivalene jeg har vært på! Vi var en herlig gjeng venner med godt humør, masse musikkglede og masse gøy! Ja, jeg har vel aldri vært så sliten som etter disse dagene! Makan til musikk-party hele døgnet… Denne festivalen hadde gode artister som perler på snor: Megadeth, Twisted Sister, Saxon, Queensrÿche, Jorn, Airborne, Rammsund, Over The Rainbow, SLASH med Myles Kennedy, Amon Amarth, Sebastian Bach, Aurdey Horne, Enslaved, Cavalera Conspiracy, Gary Moore, Killswitch Engage (hardcorebandet fra Boston i USA med makan til energi, spilleglede, stemmeprakt), Motorhead, Sabaton, UDO, Lillasyster (rock, heavy og nu-metal mikset sammen og sunget på svensk dro til for fullt, vokalisten for anledningen med kraftig skiveprolaps i ryggen og hadde så vondt at det gjorde vondt for oss å se på, men gjennomførte sittende på en stol! med glans et av festivalens absolutte høydepunkter - ”Umbrella”), Ingenting (fra Stavanger og er vel det ultimate partyband), samt masse andre gode norske band. Det var et utall av flere store band, men dette var de vi prioriterte å se.

MOTÖRHEAD

Lemmy entrer scenen sammen med sine britiske genier, og kvelden blir i dette øyeblikk et kapittel i historien om rockenetter i bedehusland. Jo, de drar på åra men det spiller ingen rolle. Det var en musikalsk opplevelse av de sjeldne.

SLASH

Slash trenger ingen presentasjon, mannen er enkelt og greit en vandrende legende med en Fender Stratocaster i hendene. Rockehjertet våkner til når mannen setter i gang introriffet til Nighttrain, og Myles Kennedy følger opp med glitrende vokal, publikum følger så absolutt med i samme draget. Siden 1993 har ikke Slash spilt mye på norsk jord, grunnene kan vel være flere. Men drit i det, gjenkomsten ble gjort med stil! Slash som gitarist er genial, og har levert som sådan både i Guns N’ Roses, Velvet Revolver og som soloartist i andre prosjekter. Så lenge han ikke har med seg Axl Rose. De spilte faktisk en del av gode gamle GN`R klassikere og en ting må bare sies – Axl Rose: Gå og legg deg!, for Myles Kennedy gjør jobben mye bedre enn deg! I låtene ”Starligh” og ”By The Sword” viser gutta virkelig at de kan lage nye klassikere som gir ståpels, fantastisk, og hvilken sound som dundret inn i nattemørket, ørevoksen ble i alle fall blåst inn i skallen! Jeg må innrømme at låta Starlight spilles mye her i huset [Symbol]

Hove Festivalen

”Puh, dette er slitsomt, jeg merker at jeg ikke er 20 lenger” sier gubben… Jeg trekker på smilebåndet, og det blir et ertete smil, ”og du er ikke 30 heller”, sier jeg spydig til svar.

Det er sommer, det er festivaltid, og musikkglade som vi er, tiltross for at vi er blirr litt ”gæmliser”, bestemte vi oss for at noe måtte vi få med oss av sommerens musikktilbud. Hove-festivalen står høyt i kurs, de hadde en knallbra line-up før, og ditto også i år. Slitsomt, ja vel, men festivaler er nå morsomt uansett da, og værgudene var plutselig på vår side, etter regn og søle på festivalens første dag. Etter noen times kjøring fra Oslo ankommer vi Arendal, denne perlen av en by på sørlandskysten av Norge. Vi hadde på forhånd vært i kontakt med en av de lokale MC klubbene, Wino’s Crew MC Arendal, og de lovet å ta godt vare på to villfarne sjeler fra hovedstaden, som det sømmer seg MC-brødre og søstre.

Både Atle og jeg hadde gledet oss til de gamle pønkheltene Bad Religion. Jeg mener personlig at de fikk ufortjent labre kritikker i dagspressen – de var riktignok ikke like energiske som sine frender i Flogging Molly, men deres opptreden duger i massevis. Etter en trang fødsel, 20th Century Digital Boy på altfor lavt volum og med litt for mye lydjusteringer fra teknikernes side, tok det seg opp, og klassikerne kom som perler på en snor. Greg Graffin på vokal og Brett Gurewitz, gitar, er originalmedlemmer fra 1980, og sammen med resten av bandet leverte de varene. ”Helt utrolig, tenk at vi skulle få dele scene med Jay-Z”, sier Greg, og Stranger Than Fiction dundrer ut over høytalerne. Og slik fortsetter det, den ene hiten etter den andre, 28 år er lang fartstid. Høydepunkt? American Jesus, da falt en tåre fra ene øyekroken min, dette bandet har jeg villet se siden jeg var 16 år!

Dimmu Borgir, derimot, now we’re talking! Dette ble en maktdemonstrasjon av en konsert, helt fantastisk hvordan Dimmu Borgir klarer å kombinere fart, tyngde og ikke minst melodi, noe som dessverre er mangelvare hos de fleste band i denne sjangeren. Ørkesløs hyling og hvesing fenger liksom ikke, og det er der Dimmu Borgir ligger mange hestehoder foran andre Black Metal-band. For de synger faktisk, og deres symfoniske svartmetall er ganske enkelt vakker. ”Det er mørkt, det er estetisk, det er vakkert”, konkluderer jeg i lett ekstase, - og for ikke å snakke om varmt! Jeg fikk nemlig nærkontakt med pyroteknikken til bandet under fotograferingen, - veldig varmt kan du si.

Vi så også: Avenged Sevenfold, Flogging Molly, The Raconteurs, Killswitch Engage, Audrey Horne og Hellacopters.

Sex Pistols på Peace and Love festivalen

Neste dag dro vi videre til en ny festival, nemlig Peace And Love i Borlänge, Sverige og originale Sex Pistols for tur. Ja, den måtte vi jo ha med oss!! Her fikk vi også sett, KENT, The Waterboys og Millecollin. Snadder-lineup altså!

Tons Of Rock Festival

Tons og Rock er nok en festival vi har hatt et samarbeid med. Her sørget vi for MC-camp og har gjort en del promo for festivalen i forkant. Vi har gjort samarbeid med festivalen begge årene de har holdt på. Dette er en festival jeg ønsker og spår en god fremtid. Beliggenhet, arrangement og line-up er kjempebra.

KVELERTAK. Festivalens første 6-er var et faktum. Vokalist Erlend Hjelvik førte an laget sitt, som musikalsk (og visuelt) er så sterkt at om noen fortsatt lurer på hvorfor bandet har havnet i rockens førstedivisjon, nasjonalt så vel som internasjonalt, ja så bør disse lese hjemmeleksa si enda en gang. Kvelertak er så inn i Helvete tøft, Kvelertak er så inn i Helvete knallbra, Kvelertak er så inn i Helvete Fandenivoldsk! Øsende, pøsende regn - hva gjør vel det? Publikum strømmet til, det ble fullt foran scenen, og det ble «livat» i Moshpiten. Ingen nevnt, ingen glemt - Kvelertak er et sterkt lag, men headbangingen til bassist Marvin Nygård var vel nærmest festivalens heftigste, på scenen så vel som av.

VOLBEAT. Dette danske bandet er både elsket og hatet. Kritikerne står i kø, men jeg velger å overse disse. Jeg digger Volbeat, punktum! Og denne kvelden på Fredriksten Festning så rula de. Settliste 6, lyd 6, framføring 6. Vår venn Morten Diesel Dahl fra TNT strør ikke akkurat rundt seg med komplimenter, men, ”dette er knallbra, det er lett å forstå hvorfor Volbeat har blitt så store og populære som de har blitt”, summerer vel opp det jeg forsøker å si. En verdig avslutning på hovedscenen denne første dagen av Tons of Rock, og festivalens andre 6’er. Men, Kvelertak var hakket bedre, og vant selv uten målfoto!

Legge seg? Ånei, man går ikke til sengs når VALENTOURETTES skal spille Jokke- låter! Petter Baarli fra Backstreet Girls, sammen med Tarjei Foshaug fra Trashcan Darlings samt Petter Pogo (Jokke og Valentinerne / Tourettes) og Runar ”Kula” Johannessen (Tourettes) har vært et sterkt team i årevis, og i teltet denne kvelden leverte de varene så det suste. En fullstendig ugjenkjennelig Petter Pogo fleipa med publikum, hvor det nok var mange som lurte på, ”hvem er denne mannen, denne utlendingen, som har erstattet Petter Pogo”? Svar: Petter Pogo. Som perler på en snor, låtene til Joachim ”Jokke” Nielsen, denne suverene låtmagikeren som dessverre døde altfor ung 17. oktober 2000.

TNT har i 2013 og 2014 hatt et vesentlig oppsving etter Tony Harnells inntreden som vocalist etter Tony Mills. Og jeg gleder meg mer og mer hver gang for at Tony Harnell har funnet hjem. TNT leverte kjempebra på Tons of Rock, som de gjorde på turneen i Japan og på Sweden Rock, i følge Scanbikes eminente fotograf Petter Stene, som har fulgt bandet i tykt og tynt det siste året. Takk for atter en kanonforestilling!

Er det mange der ute som har mista trua på ungdommen? Ikke etter å ha sett OSLO ESS på Tons of Rock! Hellige Jul, for en energi og for et øs! Oslo Ess kan vel knapt kalles Heavy Metal, men passet de inn på denne festivalen? Jadda! Ikke et kjedelig sekund med dette knallbra rockebandet som virkelig har slått seg opp i Norge de tre siste årene. Tre skiver har det blitt, og et utall konserter. Og de toppa det hele med et par låter hvor Egil Hegerberg fra Black Debbath stilte opp som gjestevokalist. Dette funker, dette låter, dette spruter.

GHOST. De svenske spøkelsene i Ghost, med ”Pave” Papa Emeritus II i spissen for sine Nameless Ghouls ble

for meg kjempeopplevelse, og et av festivalens (mange) høydepunkter. Med en scene som helt klart gjenspeiler en katolsk kirke, med pavehatten til Papa Emeritus II på toppen av dødningsskallemasken og lange munkekapper er det soleklare religiøse (eller anti-religiøse, om du vil) undertoner på sceneoppsettet. Helt klart, budskapet er ikke mye religiøst, selv om bandet etter eget sigende av og til bruker ”elementer fra gregoriansk kirkemusikk”. Låtene til Ghost er sterke. Selv har jeg mest sansen for den rolige, tunge balladelignende melodiene lyden deres. Intenst, seigt og tungt, det setter seg rett inn i sjela! ”Here Comes The Sun” av Beatles fikk nytt liv på en måte som aldri før. Det er mulig jeg er lettpåvirkelig, men Ghost får en 6’er de også. Og, bare for å ha det sagt - jeg hilste på gutta uten masker etter konserten! Sjenerte, fine karer. Jeg fikk faktisk et nytt favorittband denne kvelden.

Norges eget TURBONEGRO! Kjært barn har mange navn, det har vært Turboneger og det var på en utgivelse Stierkampf. På Tons of Rock ble det homecomingparty og innertier for Turbogutta, som anført av bassist Happy-Tom spilte publikummet ut av natten og inn til neste morgen. Jeg har sett Turbo et utall ganger opp gjennom årene, og bandet leverte atter en gang en hard og håndfast forestilling fra to årtiers knallsterke skiver, til ovasjoner fra publikum. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg savner Hank bak mikrofonstativet, med sine sære underfundigheter mellom låtene, og sterke vokal, men Turbo har funnet en verdig arvtaker i Tony Sylvester, mannen som etter eget sigende ”Got a Knife”. En konsert med Turbonegro kan ikke bli annet enn kjempebra, det synes jeg og det syntes de flere tusen tilskuerne som overvar konserten! Sterk 5’er!

En fin opptakt til AUDERY HORNE, som jeg har hørt en del på, men aldri sett på konsert. Og Audery Horne stilte seg i rekken av topp-band. Dette er (igjen) noe av det mest positive og beste jeg har sett og hørt på lenge.

SEPULTURA beviste en gang for alle at Brasil er mer enn fotball og samba. Og etter de forsmedelige tapene fotballandslaget til Brasil gikk på i sluttrundene i årets VM, er det bra at Sepultura redder æren til dette flotte og stolte landet. Om Sepultura skal beskrives med et ord, må det bli BRUTALT! Man mister pusten, trykket fra scenen er formidabel, og man får ikke åndedrettet igjen før bandet spiller siste akkord. Jeg sier bare WOAH!

SABATON er et band jeg og Scanbike har hatt nærkontakt med før. Med tidligere fotoshoot og tilhørende mingling føles det som om man kjenner Joachim og resten av bandet godt - dette er hyggelige gutter.

Med festivalens eneste tanks, og tilhørende pyro (festivalens desidert heftigste, for øvrig), i tillegg til en kjempesterk settliste rocka Sabaton natten inn. Jeg kunne kanskje trukket en karakter for det svenske flagget som Joachim endelig på vegne av Sverige fikk hengt opp på Fredriksten Festning denne strålende kvelden. Gudene skal vite at Söta Bror gjentatte ganger tidligere har forsøkt denne bedriften uten å lykkes, men nå, under Tons of Rock vaia Svenska Flaggan over Halden. Men nei, jeg ser humoren i dette. Takk for en knall kveld, Sabaton.

SLAYER, trashens og brutalitetens mestre. Hell Awaits, The Antichrist, Necrophiliac, Mandatory Suicide, Captor of Sin, War Ensemble, Hate Worldwide, Disciple, Implode, Seasons in the Abyss, Dead Skin Mask, Raining Blood, Black Magic, South of Heaven og avslutningen, Angel of Death. Jeg blir som vanlig på konserter med Slayer «slått i bakken» av Tom Araya, Kerry King & Co. Farten og kraften til Slayer er orkan styrke fra begynnelse til slutt, kompromissløst. Og hver gang savner jeg God Hates Us All. En verdig avslutning på Tons of Rock 2014, og en sterk 5’er til Slayer!

INFERNO FESTIVALEN

Påsken i Oslo er svart!

Ja de få som er igjen i Oslo under påsken har helt sikkert opplevd at de sentrale strøk av byen år etter år har blitt fylt opp av svartkledde folk. Og det er ikke få heller, det kommer horder med svartmetallere fra hele verden for å delta på denne veletablerte og meget populære festivalen. Jeg har vært med sånn smått noen år, og plukka meg noen band som jeg ønsker å se. Sjangeren er i utgangspunktet for mørk og tung for meg, men det dukker opp store band her som jeg bare må se… Festivalen ble startet i 2001 av Jens Ryland, også kjent som gitarist i Borknagar, for å samle det norske metallmiljøet til en hyllest av ekstremmusikken. Festivalen er alltid så godt som utsolgt hvert år. Primus motor for festivalen nå må nevnes at er bl.a Jan Martin Jensen og Hilde Hammer, to mennesker jeg personlig er både svært glad I og har stor respekt for!

THRASFEST FESTIVALEN

Nesten 100 års Trashmetallhistorie samlet på en og samme scene! Fra USA kom Exodus, startet i San

Francisco 1980 av Kirk Hammet før han forlot bandet til fordel for Metallica i 1983. Death Angel, også fra San Francisco, med en blanding av Filippinsk og amerikansk herkomst så dagens lys i 1982, likeså tyske Kreator. Yngste band, Suicidal Angels fra Athen i Hellas er ”bare” ni år gamle, med andre ord kveldens ”ferskinger”. Og publikum fikk blant annet erfare at ikke alt som kommer fra Hellas er på ruinens rand – Suicidal Angels fikk heva nivået på gresk standard med mange hakk – verdenssamfunnet burde både bukke og neie!

#artistmøter #festivalsommer #rockfotos #heavymetal #motorhead #dimmuborgir #slash #slayer #sabaton #osloess #tonsofrock #kvelertak #tnt #volbeat #ghost #festival #rock #norwayrock #hove