Jeg er fikk en overraskelse under svangerskapet. En veldig trist overraskelse.

”Noen ganger kan man få seg en overraskelse under svangerskapet, eller etter fødsel”

Dette sa jeg i episoden med Renate, moren til CP rammede Emil August. Og dette var like aktuelt når vi møtte Ina med sin skjønne Hennie som har Downs Syndrom. Likeså i episoden hvor vi ble kjent med modige Kristina som endelig fikk sin lille gutt Theon etter å ha mistet en gutt i svangerskap.

Vi er ikke alltid forberedt på hva som kan skje. Og vi blir jo ikke akkurat informert over de komplikasjoner som kan dukke opp i forbindelse med svangerskap. For komplikasjoner kan oppstå som resulterer i fosterskader ved fødsel, eller man kan få barn som vil kreve mer av oss som foreldre.

Uansett kommer ikke overraskende beskjeder med brukermanual, og det finnes ikke noen måte man kan forberede seg på slike nyheter. Vi forventer og tar det som en selvfølge at alt er ok. Dessverre er det ikke alltid slik og det setter alle våre følelser, all vår energi og all vår kapasitet på prøve. Ikke alle er like godt rustet til å håndtere dette og vil være avhengig av all støtte og hjelp man kan få. Andre klarer å mobilisere en ubegripelig stor kraft og kompetanse for å kunne gi disse barna de beste forutsetninger som mulig og med den holdning at dette er mitt barn uansett, på lik linje med alle andre barn skal barnet få alle de muligheter som er der ute i verden. Og jeg vil uhemmet rose alle mammaer og pappaer som gjør en fantastisk jobb med å ivareta, trene og oppdra barna sine som krever mye mer enn kan forestille oss. Og dette er min hyllest til suverene mammaer, som Renate og Ina. Mennesker som dere gjør verden et bedre sted!

MINE OVERRASKELSER

Når det gikk bra

Mine overraskelser kom tidlig under svangerskapet. Ikke bare en gang, men to ganger. Den ene gangen var under mitt første svangerskap. Og da fikk jeg en sønn prematurt etter svært alvorlig preeklampsi som begynte veldig tidlig i svangerskapet, og som utviklet seg til eklampsi. Jeg lå flere uker på sykehus med tv-, besøks- og leseforbud. Jeg fikk ikke gå ut av senga og lå med medisiner intravenøst i lang tid. Men en kveld ble blodtrykket så høyt at jeg gikk i koma og de måtte få Marcus ut i all hast. Det var seks uker før termin. Og det handlet om å redde gutten. Meg var det mer usikkerhet rundt, og det ble gitt beskjed om å ringe pårørende. Men takk og lov, Marcus var heldigvis frisk og sterk når han ble hentet ut. Og jeg er her i dag. Vi hadde flaks. Begge overlevde uten særlige etterskader.

Når det ikke gikk bra

Den andre gangen jeg fikk en såkalt ”overraskelse” gikk det dessverre ikke så bra. Atle og jeg ønsket felles barn og ble raskt gravide når vi gikk inn for å prøve. Siden jeg da gikk på epilepsimedisiner som jeg ikke var ferdig trappet ned på, og pga både helsetilstanden min og tidligere svangerskapshistorie fikk jeg ekstra oppfølging på Rikshospitalet. De første ukene gikk som vanlig. Jeg var drittdårlig. Til info: jeg HATER å være gravid, jeg bare kaster opp og føler meg elendig hele veien. Jeg syntes ikke det er noe kos å gå gravid! Uansett - Jeg merka fort graviditetstegn med både oppkast og hormonelt humør, og siden jeg er så lita og tynn, og det ble tidlig en liten søt bump på magen. Ja, det var i det hele tatt tidlig glede i huset.

Jeg ble innkalt til ultralyd på sykehuset for sjekk, og vi bare gledet oss til å se nurket, og få vite kjønn. Tanken på at noe kunne være galt var helt fraværende. Vi bare gledet oss. Dette var jo mitt tredje barn. Det kunne ikke bli verre enn første gang, og blodtrykket hadde denne gangen vært fint! Så dette skulle bli en fin og koselig tur på sykehuset.

Det ble det ikke.

Jeg husker ikke mye fra den dagen. Men jeg husker tydelig ordene fra legen i det hun slår av skjermen hvor vi så en liten tass ligge å sprelle.

– Alt er ikke slik det burde være. Jeg beklager, men jeg finner store feil. Fosteret er ikke levedyktig. Jeg setter deg opp på operasjon i morgen.

Jeg husker jeg ble hysterisk. Mannen min helt stille. Vi fikk ikke engang noe valg. Det var ikke noen alternativ. Det var ”store” skader på, det som plutselig ikke lengre ble definert som barnet vårt, men fosteret. Fosteret? For oss var det babyen vår. Og dette ble så grusomt. Legen forklarte alle feilene. Og jeg følte at jeg hadde et monster i magen. Som jeg bare ville ha ut umiddelbart. Jeg tryglet henne om å fjerne det med en gang. Jeg orket ikke ha det i meg. Men vi måtte dra hjem. Fikk med et lite bilde fra ultralyden. Av det vi opplevde at plutselig var et misfoster. Og vi ble bare sittende i peisestua resten av kvelden. Vi klarte ikke snakke sammen. Jeg bare gråt.

Aborten var såkalt sen-abort, og legen måtte sende søknad for å få inngrepet godkjent. Og morgenen etter ble jeg rulla inn for operasjon. Men når jeg kom dit opplevdes det som et abort-rullebånd, og jeg husker at jeg ble enormt opptatt av å ville forklare pleierne at dette ikke var mitt valg. Dette var ingen frivillig abort eller nødprevensjon. Dette var et barn jeg ville ha.

Jeg var overhodet ikke forberedt på dette. Og kroppen min håndterte ikke dette. Jeg var i fysisk og psykisk ulage i lang tid. Og jeg var absolutt ikke forberedt på at kroppen min strevde voldsomt med avbrutt svangerskap når jeg hadde passert tredje trimester. Jeg følte med sjuk i flere måneder. Legen sa vi kunne prøve igjen. Men denne opplevelsen kombinert med tidligere erfaring har gjort at tanken på nytt svangerskap var helt uaktuelt. Jeg turte ikke. Orket ikke. Ikke sjans. Dette var altfor tøft, på alle måter. Og jeg vet det må være mye mer grusomt for dere som mister barn enda senere, eller etter fødsel. At den følelsen ikke er annet enn forferdelig trist. Og jeg prøver å trøste meg selv med at vi var heldige som fikk vite det så tidlig at operasjon likevel var mulig. Ja, at vi oppi alt var vel kanskje heldige. Selv om det absolutt ikke føles slik.

Nei, vi kan ikke være forberedt på livets vanskelige sider. Overraskelser kommer når man minst aner det og i varianter man ikke kan forestille seg. Og overraskelser er ikke alltid positivt.

Men jeg vet en ting – alle dere som får utfordringer – alt går, dere kommer der gjennom det! Det er utrolig hvilke krefter vi mennesker klarer å mobilisere, som vi ikke trodde vi hadde. Når vi tror vi ikke klarer mer. Så står vi likevel opp og takler enda en dag. Slik går tiden fremover og på et eller annet tidspunkt så blir det lettere.

Med stor kjærlighet fra Rubi

#Tv2Livsstil #Kjæremamma #kjære #mamma #Tv2 #Bymusa #RubiAllAround