SKRIKERUNGER? Nei, takk.
- Rubi
- 8. feb. 2016
- 4 min læsning
Men kan man helt unngå trass, grining og skriking? Nei, jeg tror virkelig ikke det. Og uansett hvor flink, tålmodig og pedagogisk vi er, så vil ungen slå seg vrang. Men vi kan som konsekvente foreldre med positiv holdning til både disiplin, strenge / tydelige krav og oppdragelse oppnå unger som ikke utfordrer alle, og enhver anledning. Og gjennom tydelighet kommer vi oss bedre gjennom de utmattende årene med barn.
”Veiledning” er et litt flytende ord og som ikke er helt lett å ta tak i når det gjelder barneoppdragelse. Men i sammenheng med oppdragelse vil vår egen oppførsel være avgjørende for hva slags barn man får, og det vil utgjøre stor forskjell for hvor slitne vi selv blir.
Man gir ikke ros for dårlig oppførsel. Man gir ros og premier for god oppførsel.
Jeg tror helt og holdent på å møte trass med tydelig ”NEI”. Eller en ustoppelig skrikerunge med å overse, eller å le av med / av (ikke hånlig!). Jeg tror en trassig unge kan la seg roe ved at vi er bestemt på hva vi aksepterer og ikke.
Men så er det jo slik at det er så himla mye enklere å se tilbake på, eller observere utenfra. Hva jeg selv syntes jeg skulle gjøre, tenker jeg skulle ha gjort, er ofte i sterk kontrast til hvordan jeg faktisk selv gjorde det. For….:
Når en av mine unger (eller flere) min lille skokk først satte i gang… Ja, gudene hjelpe meg! Det var fryktelig. Jeg var så sliten og alene i utgangspunktet, så å koble inn intelligens og fornuft innen problemhåndtering, nei det var dessverre oftest fjernt fra virkeligheten! Jeg ble fortvila, sint, frustrert, varm... Det koka over i huet mitt og jeg ble utmatta og sinna. Og dere kan tenke dere meg som i utgangspunktet er ei hissi lita bie! Det ble fort eksplosjonsarta!
Det ble virkeligheten og en og annen hverdag en den ”idyll” man så lett preker og forestiller seg. En sliten mamma er ikke alltid så flink mamma. Men jeg tror det må være takhøyde og aksept for at vi ikke alltid er så korrekte mødre. Jeg klarer det i alle fall ikke. De beste intensjoner blir betydningsløse når utmattende øyeblikk sluker en. Og jeg har følt at jeg har vært i avgrunnen som mamma. Nærmest bokstavelig! Feil reaksjon, feil ord og stemmebruk. Feil løsning, feil følelser.
Og det gjør vondt å ikke kunne endre på alle disse feilene jeg syntes jeg har gjort. Men jeg prøver å trøste meg med at jeg i hovedsak og oftest gjør det bedre. At jeg har tatt mot til meg og snakket med ungene om de feilene jeg har gjort. At jeg er ærlig på svakhetene mine og bevisst at min egen problemhåndtering innimellom har vært alt annet enn bra. Og jeg trøster meg med at jeg virkelig tror at jeg ikke hadde klart bedre der og da. For situasjonen har innimellom vært så uutholdelig slitsom og barna mange, jeg alene og i dårlig form. Så har jeg vært en dårlig mor innimellom ? Å-Ja? Går det bra? Ja. Både de og jeg må tåle det. Jeg prøver å tenke at ungene i min U-perfekte morskap lærer at verden består av mange forskjellige mennesker og problemhåndtering. At de også må lære å takle situasjoner på forskjellig måte. Og at vi gjennom kommunikasjon om dette sammen kan bli enige om hva som funker, hva vi ønsker og hva som er bra.
Men så da, når vi først prøver, eller klarer, å være bevisst vår oppdragelse av barna:
Hvor tålmodig skal vi være? Hvor sint har vi selv lov til å bli? Hvor tydelig skal vi sette foten ned når barna oppfører seg dårlig? Er tålmodighet og smil alltid beste løsning??
Det er mange spørsmål på en gang, og uten å skulle dra innlegget ut til en bok, så vil jeg si;
Jeg personlig mener vi foreldre burde være mer strenge. I Norge er det upolitisk å irettesette barn. Jeg tror på det motsatte. Jeg får ikke gjentatt ofte nok – vi skal ikke oppdra prinser og prinsesser. Men samfunnsborgere som kan innrette seg omverdenen og tilpasse. Barn MÅ tåle et nei! Barn må tåle og lære å bli motsagt. Akseptere å ikke få viljen sin. Kunne akseptere en avgjørelse uten debatter og protester. Å innrette seg andre.
Jeg syntes ikke vi skal smile bort en drittungeoppførsel, men være tydelig og si – dette aksepterer jeg ikke! Og jeg tror at når en 3-åring ligger og hyler uendelig på gulvet, ja, vær så rolig tilbake som mulig, snakk dem gjennom hva som skal foregå, og ”overse” i så stor grad som mulig slik at det kan gå over. Le gjerne litt med dem. Rett fokuset ditt til noe annet.
For det er forskjell på en snørrunge som i butikken sutrer for å få noe, og en småtass som ligger hylende i gangen utmatta av alt som skjer. Den ene syntes jeg man setter på plass! Sier at dette er ikke ok! Den andre må man bare være overbærende med.
Og til slutt: Det handler nok kanskje MYE om å stoppe en situasjon FØR det går for langt. Prøv å LESE situasjon og ta det i forkant. Stopp det før det er for sent. Det er som jeg sier i serien – unger og situasjoner er som en rullende snøball. Det eskalerer og det ene tar det andre. Så er man litt FORUTSEENDE kan man skjønne når en liten sutring kan blir til en eksploderende katastrofe av skriking. Så vår beste øvelse kan kanskje å være å stoppe den lille vinden før det blir storm.
Det er knallslitsomt å ha barn, men vi må huske på:
Jobben vår, er å sørge for at når disse småtrolla våres går ut i verden, så skal vi forhåpentligvis ha forberedt dem til å være en del av noe større. Det vil si at de skal være forberedt på å være del av et system og et samfunn hvor de må yte og bidra, og hvor de må være bevisst den rollen de har. Vi skal jo oppdra små verdensborgere.
Stay strong. Og rolig. Hilsen temperamentsfulle og ikke fullt så rolig Rubi [Symbol]
Foto av barn: Thinkstock. Ellers skjermdump av TV2 Livsstil.
Comentários