Leve som man predikerer? Klarer du det?

Det er mange av oss som bruker litt av tiden vår til å gi andre ”råd” og hjelp gjennom jobb. Jeg har bakgrunn som veileder (”coach”), både innenfor personlig veiledning, yrkes- og studievalg, organisasjonsutvikling og rekruttering. Studiene har vært en lærerik vei gjennom både teknikker, analyse, rådgivning, refleksjon, metode og etikk(!!). Det har gitt meg kjempegod innsikt både i meg selv, og hvordan mennesker går frem for å ta sine valg. Og i tillegg har jeg kommunikasjonsstudier. Utdanningen lærte meg samtaleteknikker og kjempefine metoder for å kommunisere godt. Jeg har lært superfine måter å lytte på (viktig), og gode fremgangsmåter for å nå frem med et slags budskap. Ikke minst skal jeg kunne bidra til at den jeg samtaler med selv skal kunne få selvinnsikt, evaluere egne valg og selv resonere seg frem til både valg og muligheter. Ja, det høres jo nesten magisk ut. Men det er egentlig en relativt enkel måte å la andre mennesker stå i et slags fokussentrum hvor de får resonere.

Så, alt dette burde vel gjøre meg til en kjempebra samtalepartner i hverdagen også?? Og ikke minst en SUPER partner som ikke avbryter, alltid lytter klokt og som får frem det beste i samtaler med kjæresten og ungene? Som har samtaler som leder til løsninger og innsikt. Som ikke formaner, kjefter, snakker som en bedreviter eller overkjører i samtale? *KREMT!* *SUKK!* Om det bare hadde vært så gjevt.

For nei, jeg klarer det altså ikke. Alt det gode faglige jeg kan, blir som forsvunnet i sanden i hverdagen. Jeg er jo håpløs i dialogen hjemme! Som om jeg ALDRI har tatt en eneste veiledningstime. 0 studiepoeng i noe som helst kategori innenfor kommunikasjon. Som om jeg ikke aaaaner hva lytte, balanse eller moderat argumentasjon betyr… ja, så ille kan det være! Og jeg blir SÅ fortvila over meg sjøl.

Er det virkelig så vanskelig ”to practice as you preach”? Ja, tydelig vis. Og i alle fall for meg! Hverdagen og situasjonene bare fanger meg. Jeg finner ikke vett til å hente inn kunnskapen jeg har og justere kursen min underveis. Jeg forsøker stadig å finne pause-knapen og ”hva pokker er det jeg driver med” refleksjon. Men den uteblir. Jeg blir irritert. Argumenterer, hisser meg opp, blir usaklig og gir blanke i noe mål og fornuftig mening med samtalen, eller rettere sagt krangelen. Jeg KUNNE jo trukket pusten, senka stemmen. Lytta, fundert og sett en heeeelt annen vei for samtalen. Ja, da kunne jo vi jo hatt en rolig, balansert og god samtale. Men vi er akkurat like ille alle sammen her. Jeg skulle vært den flinke til å omjustere kursen, men får det altså ikke til. For vettet kommer etterpå! Hva KUNNE jeg heller sagt. Hva skulle jeg ikke sagt? Er det slik for dere også? At dere tenker etter å ha snakka? Angrer på hva som er sagt og i hvilken tone?

Jeg tror vi mennesker er særdeles flinke til å være etterpåkloke. Og angre. Og dårlige til å si unnskyld… Tenk om jeg selv bare hadde klart å se dette litt før? Og tidligere hadde klart å ta både selvkritikk og benytte den ellers så gode selvinnsikten? Ikke vært så spontan og følelsesstyrt i kjeften. Vært litt mer profesjonell liksom… Tenk så mye mer behagelig det hadde vært å være oss her hjemme, om jeg hadde tatt med meg kompetansen hjem? For selv om jeg trøster meg med at jeg tidvis tenker på dette og tar meg i å skulle skjerpe meg, er det ikke nok. Jeg vil så gjerne implementere flinke, gode Rubi i hverdagen også. Men så er jeg bare virre-vapp-du-slapp-Rubi… Jeg vet at bevissthet skaper endring. Det er bare det at det går så fort i hue og ”talatutten” at endringa ikke når inn kjapt nok. Så kanskje jeg må starte dagen med en liten ”meditasjon”: Husk åssen du skal snakke og lytte. Ja, jeg tror det vil hjelpe. I alle fall en uke… For dynamiske Rubi er vel kanskje noe av det som nettopp er Rubi? Med bittelitt vett, og litt kommunikasjons-kunnskaper innimellom? Jeg kan i alle fall ha det som en fattigslig trøst!

Hilsen hverdagslige og uproffe Rubi