Typisk Unger! Eller burde vi si: Typisk foreldre?

Jeg skal følge opp mitt forrige innlegg om skilsmisse. Men skal nå ta opp tema Unger av skilsmisseforeldre. Og deling av unger.

Og smak litt på den setningen dere: DELING AV UNGER.

Ja, nettopp – deling av barn. Bare det å si det høres fullstendig galt ut. Er unger egentlige delbare?

Og jeg kjører rett på: Nei til automatisk delt omsorg. Barn er ikke delbare eller født pendlere.

Dette høres jo veldig bastant ut, og både galt og urettferdig når man tar utgangspunkt i at unger er av likestilte foreldre. Men så er det nå slik, at om man velger å få unger, og så velger å gå fra hverandre, ja da mister man faktisk automatisk noen rettigheter som forelder. For ingen har noen rett til å bare ta med seg en unge. Og ingen har rett til å ta en avgjørelse for resten av oppveksten til et annet menneske basert på egne behov eller ønsker. For velger du å skille deg, så velger du et problem på vegne av barnet dit. Og du må samtidig være villig til å velge bort barnet ditt fra hverdagen din.

Høres det brutalt ut? Ja. Men det er virkeligheten. Det er realiteten.

Og der begynner krangelen. HVEM skal ha barnet? Hvem skal ha det mest? Hvem skal ofre barnet mest? Hvem kan, og ikke minst klarer å være best forelder over tid?

Ja, tenk det, en skilsmisse / samlivsbrudd ender opp som en foreldrevurdering.

På en skala fra 1 til 10, hvem er best?

Høres det ut som galskap? Ja, det er det. Men det slik det er. Hvem ønsker mest, kan best og gi mest?

Det er blitt en utbredt oppfatning at man skal ha en slags automatisk 50/50 deling av barn. Jeg mener det er vanvidd. Jeg er overbevist om at dette er ekstremt slitsomt for barna og usunt i lengden. Foreldres EGO må i bakerste rekke. Hadde DU å orka flytte frem og tilbake mellom to hjem annenhver uke?? Jeg hadde i alle fall ikke orket.

Og dette er risikovurderinga du faktisk må ta når du velger å få partner og barn.

Gjennomføring

Like hjem, like regler? To hjem, forskjellige regelsett? Hvordan skal to mennesker som har gått fra hverandre (og da antagelig har uoverstemmelige livssyn på mange områder), kunne enes om at de selv etter skilsmisse skal ha like sett systemer i hver sine hjem? Jo, for dette anser vi som en selvfølge. At man er enige om barnas oppdragelse. Men jeg tror virkelig ikke flesteparten av de som har gått fra hverandre faktisk klarer å ha like kjøreregler. Og det er til og med uten at konkurranseinstinktet om hvem som er best har slått inn. Har jeg for liten tro på folk? Ja, antagelig. Og hører og ser skilte folk som selv mener de fixser det SÅ fint. Det går kjeeeempebra. Så fint. Men hvem har dere spurt? Funker det for dere sånn virkelig? Syntes ungen din virkelig at det er tipptopp å flytte hver uke? Måtte endre og tilpasse seg hele tiden? Savne? Føle seg delt eller glemt eller ikke savnet nok? Alternativene for barnas følelser etter et brudd er mange. Åkkasom vil de måtte håndtere en helt ny hverdag som blir pålagt dem. Vi sier alle at vi handler etter barnas beste. Og vi gjør nok det, i så utstrakt grad vi klarer se hva vi selv gjør. Men jeg tror ikke vi egentlig ser hva det gjør med ungene våre. Og det er blitt vårt tids utbredte oppfatning at skilsmissebarn er så vanlig og ordinært at det derfor er helt greit for ungene at foreldre skiller lag. Ja, de er jo nesten heldig (!) hører jeg folk si, fordi de da får to hjem, dobbelt med gaver, familie og ferier! Bare hør på det dere. De er heldige?! Hva pokker slags holdning er det? Verdens dårligste unnskyldning kaller jeg det.

Det skrives mye om foreldrenes like rettigheter. Og jada, to foreldre skal i utgangspunkt være likestilt. Men nå jeg engang litt gammaldags og har en klar formening om at mors 9 måneder, fødsel og amming knytter noen bånd intet kan erstatte. Utover dette må fornuft overta når det handler om fordeling av unger. Og for meg høres ikke delt omsorg særlig fornuftig ut. Beklager og dessverre, men nei.

Så hva med TYPISK UNGER, da?

Jo, nå skal jeg fortelle dere. Barn med to hjem lærer noen ting om å utnytte situasjon. Sånn i tillegg til å bli slitne av frem-og-tilbake, kanskje ha skylds-følelse, oppleve sorg og kjenne på lojalitet. Dette er jo et helt eget tema i seg selv, men jeg vil ta det med her. For: det er så typisk unger, å sette foreldrene litt opp mot hverandre. ”Hos pappa får jeg lov til å være oppe til 22”, eller ”Hos mamma får jeg lov til å ha besøk mye lengre”, ”pappa lar meg velge hva vi skal spise til middag”, ”jeg har vennene mine der”, ”større rom”, ja en hel haug med slike argumenter leverer de gjerne begge sine foreldre. Ja, det blir typisk unger å prøve seg. Benytte utbrudd, argumenter og følelser for å få viljen sin. Helt klart typisk unger. Eller er det faktisk typisk foreldre å havne i denne situasjon? Jeg tror det er sistnevnte. For det er de voksne som skaper situasjonen.

Og det er nok ikke løgn, men et kompliserende fakta at foreldrene har forskjellige kjøreregler. Og årsaken til det kan være flere. Foreldrene har i utgangspunkt vært uenig oppdragelsesregler (derav mye krangling og uenighet i hjemmet), eller de ikke ønsker å såre barna i en allerede sårbar og trist situasjon, de vil være litt ekstra milde, siden det er synd på barna som må gjennom en skilsmisse. Også ikke minst kan det være fordi de ønsker å være snillere eller kulere enn den andre forelderen, slik at skal bli foretrukket foran det som tidligere har vært partner, men som nå er motparten. Det er uansett triste og smålige årsaker som sier altfor mye om hvor egoistiske roller foreldre ofte har. Min rett, mitt valg, mitt barn, min frihet osv.

Ja, det er i hele tatt en kjempestor problemstilling – hva får vi lov hos mamma / hva får vi lov hos pappa. Og nå gjetter jeg at flesteparten av dere tenker – å nei, slik er det ikke hos oss. Men jeg tror at underbevisstheten vår justerer oss mye mer enn vi tror i en slik skilsmisse-situasjon. Vi er nok ”snillere” og mer ettergivende enn vi liker å tro. Og at ønsket vårt om å være den beste forelderen går foran fornuft og teori.

Jeg mener helt klart at når man har barn og velger å få barn, så må man være tidlig ute med å enes om ett sett med valg for oppdragelse og rutiner som skal følge begge parter uansett hva som skjer i fremtiden. Man kan justere disse, men det må foregå når barna ikke er tilstede. Om barn ser uenige foreldre vil de automatisk trekkes mot den som gir de ”best vilkår”, og man undergraver også den ene forelderens autoritet. Noe som jeg mener man må unngå for enhver pris. Bli enig på ”kammerset”, og inngå heller kompromisser. Det høres enkelt ut, men det er det ikke, særlig når man er i ny situasjon – dine og mine barn. Men det blir et nytt tema.

Så dere – gode råd, gode løsninger? Finnes de? Ja, egentlig. Det handler om å være realistisk, voksen, ansvarsbevisst – og klare sette seg selv og egne behov til side. Nesten umulig når det handler om dine egne unger som du elsker? Ja. Men livet er en risikosport med masse uforutsette begivenheter. Ikke nødvendigvis bare negative, men med skilsmisseprognosene tilsier at mange flere par burde ha en ”Plan B” for fremtiden. Er jeg djevelens advokat? Ja. Negativ? Ja. Er mange foreldre mye flinkere enn jeg tror? Forhåpentligvis. Har jeg takla ting elendig sjøl? Absolutt. Men jeg tror faktisk vi må ta en skikkelig evaluering når det kommer til barnefordeling. Med hensyn og fornuft, og logikk sammen med en real nedjustering av ego og egne behov. Unger er kun våre på låns en viss tid, og ikke en eiendel i et bo-oppgjør.

Jeg beundrer dere som klarer å gjennomføre skilsmisse på en ryddig og ordentlig måte, for det er det slett ikke alle som kan.

Hilsen Rubi som mener barn trenger ro og stabilitet.

Ps. Er det nå jeg skal ønske dere lykke til?! ;)