Skilt? Du og, ja!

Skilsmisse er et altfor vanlig tema i det norske samfunn. Og jeg sier det rett ut: jeg syntes skilsmisse er for lettvint.

Tallenes klare tale fra SSB:

I 2014 var det 22 900 par som giftet seg. Det var 10 800 par tok ut separasjon. 9 600 ble skilt.

Hvorfor er det så mange som skiller seg? Er det for lett og vanlig? Skal, og kan vi bare enkelt gå vår vei, når vi synes vi har prøvd litt, og ikke får det til å funke 100%? Må forhold funke 100%? Når skal man si seg FORNØYD NOK?

Kanskje man har prøvd samtaleterapi (de færreste), hatt ferie eller minipause hver for seg, man har prøvd å flytte sammen til ny bolig for å fjerne seg fra det vanskelige og ”starte på nytt”. Men man får det ikke til likevel, men blir ikke fornøyd med partneren sin. Kanskje man har hintet mange ganger om hva man er misfornøyd med, og tror den andre skjønner alvoret i problemene? Og skal vedkommende rette seg etter dette? Skiller vi oss når vi er lei av at den andre ikke skjønner oss? Ikke tar nok hensyn? Er for egoistisk, ikke bidrar nok, ikke deler nok? Er skilsmisse løsningen når man er lei og har vært det i to år? At man ikke tiltrekkes, respekteres nok, ikke blir respektert nok?

Jeg tror det er mange forklaringer og kombinasjoner. Men jeg tror vi har blitt et samfunn hvor det handler veldig mye om å REALISERE oss selv. Vi er oppdratt til å være et midtpunkt, hvor VI er viktigst. Det handler ikke så mye om fellesskap eller å dele lengre, men å oppnå noe for oss selv. Og det tror jeg er svært vanskelig i kombinasjon med et annet menneske. For livet med et annet menneske handler mye om å kompromisse, løse sammen og sette seg selv litt til side. Jeg tror ikke vi mennesker er flinke nok til å aksepterte GODT eller BRA NOK lengre.

Jeg skal være enig at man ikke skal ”ta til takke med”, og at ekteskap uten barn selvfølgelig ikke har et så stort medansvar å ta hensyn til. Men et langt ekteskap med barn er en krevende vei som vil by på nedturer hvor vi må la eget ego fare, og hvor vi må ta noen runder med oss selv – hvor fornøyd er jeg? Hvor fornøyd skal jeg egentlig være?

Vi må ta større ansvar for vår egen lykke, også i ekteskapet. Det er ikke den andre sin jobb å gjøre deg lykkelig, men dere sammen som skal finne ut hvordan dere i et samliv finner en god vei som gjør begge høvelig fornøyd, med både noen topper og noen bunner. Jeg tror ikke på eventyr og par som har lykke 24/7/365. Men jeg tror på TILFREDSHET og å lande på at man har funnet en som man føler seg fornøyd sammen med. For bare det dere, det er faktisk ganske bra, og det burde på mange måter være nok. For har man funnet ro i et forhold som ikke handler om at man hele tiden forventer mer, ønsker å endre den andre eller ikke selv tar ansvaret for egen tid, så vil man mye lettere sammen gå veien gjennom livet med barn og andre utfordringer. Og ikke minst mye lettere kunne føle glede underveis.

Om man går konstant og føler på misfornøydheten, mistrivsel og dyrker hva man skulle ønske man hadde, hva man ville endret, - ja da går man jammen fort glipp av mange gode år og et betraktelig mer behagelig ekteskap. For jeg tror, at med barn, skal man ta et ekstremt ansvar og gå mange runder med seg selv for å ivareta den familien man faktisk har valgt å stifte. Barn har ikke godt av skilsmisse og brudd. Barn lider under foreldres misfornøydhet med den andre forelderen.

(Ja, vi må skille på forhold hvor det er vold, trakassering etc. i bildet)

Jeg er selv skilt. Tror vi gjorde nesten så godt vi kunne. Men vet det ikke var godt nok, og man vet at barna ikke ble skånet for vår tåpelige oppførsel. Men jeg klarer heller ikke se at det ekteskapet var til å reddes. Og det er nok kanskje den følelsen mange sitter med, og som man burde sitte med når man først er skilt – det var virkelig ikke til å redde. Men jeg kommer ikke over at det skal være så mye dårlige ekteskap der ute. Er virkelig 10.000 ektepar ulykkelige og miserable sammen? Er det så jævlig i alle disse ekteskapene? Eller det det litt ”light-utgaver” av ille forhold, som bare er enklest løst med å sende inn noen papirer? Jeg tror det. Jeg tror ikke det er 20.000 dypt ulykkelige ektefolk hvert år som ikke klarer å holde ut med partneren sin.

Jeg tror det kan være mye ”misfornøydhet” og litt raskt inngåtte ekteskap ute å går, og jeg tror samfunnet må ta en liten runde med seg selv. Hva slags samfunn skal vi være? Et sted vi tar raske, ugjennomtenkte valg? At vi skal leve i en tid hvor ingen vil ta imot velmenende råd fra venner og familie, før man gjør noe forhastet? Et samfunn hvor vi så lett kan si at ”nå går jeg, for jeg er ikke fornøyd”? Vi bytter jobb oftere enn noen sinne. Vi reiser mer, opplever mer, pusser opp mer, shopper mer, har flere partnere enn før. Vi blir liksom aldri helt fornøyd med noen ting. Kanskje vi burde tenke litt på dette når vi får barn. At vi lærer og oppdrar barna i større grad til å være del av noe, ikke ego-mennesker. At de ikke skal tro de må være senter for alt. At barna skal lære seg å være fornøyd. Takknemlig for det man har. Takknemlig for det man får. For det er da vi mennesker blir voksne ansvarlige som tar ansvar for ikke bare seg selv, men også i større grad for den vi skal være i en større sammenheng og sammen med andre.

Det er lett å dømme og mene, men jeg er helt overbevist om at samfunnet går litt feil vei med sin bruk-og-kast-mentalitet. Mennesker og forhold er ikke noe vi skal ta lett på . Det er et stort ansvar å skulle leve sammen med et annet menneske og særlig sammen med denne skulle oppdra barn. La oss bli litt flinkere. La og være flinkere til å sette oss selv litt til side. Vi har en tilmålt tid her på jorden. Vi må bruk den vel. Vi må lære oss å være tilfreds og fornøyd. Lærer vi å ta ansvar for oss selv og egen lykke, kan vi i mye større grad oppdra trygge barn som lærer seg både å dele og å ta hensyn. Og å elske både seg selv og andre.

Ansvar skal tas på alvor. Tålmodighet er en dyd. Toleranse uvurderlig.

Hilsen Rubi