"Dine og mine barn" - Hils på familien min!

Jeg er 39 år. Jeg har så langt i livet vært så heldig å oppleve svært mye. Og ikke minst, jeg har fått være en liten del av livet til flere kjekke gutter. Ja, guttebarn altså. Og det er 5 stykker som kan kalle seg brødre, herunder både halve, hele og stebrødre. To er mine ektefødte som det så flott heter, to er deres halvbrødre som jeg fikk være bonusmamma for i 10 år, fra de var hhv 4 og 5, og jeg selv var 19. Jeg fødte deres første halvbror når jeg var 20, og deretter en til kjapt etterpå. Disse gutta er altså nå 22, 20, 18 og 16 år. Nå er jeg gift med en nye kar som har en sønn på 20, som da blir den femte gutten jeg også kaller ”en av gutta mine”. Gubben og jeg har bodd sammen i 10 år og er gift. Han er gammal, men veldig god!

Jeg vil alltid anse alle barna som ”barna mine”, helt uavhengig av skilsmisser, ste-, halv eller hel. Poenget at det handler om omsorg for noen i din egen husstand og for kjærlighet til barn. Og omsorgen forsvinner ikke selv om man blir skilt og starter nytt liv.

Jeg vil heller aldri ta fra, eller utfordre, foreldrene deres noen posisjon som forelder, for mødrene til de andre gutta gjør absolutt og helt uten tvil mammajobben selv. Dette er jo ingen konkurranse eller posisjonskrig. Guttas mammaer er veldig gode mammaer. Jeg er ikke en erstatning eller forsterkning til dette. Jeg er bare en ekstra voksen i barnas liv og med et naturlig foresatte-ansvar bygd inn i kropp og sjel. Som likevel tiltross for verken juridisk ansvar eller rettigheter ovenfor disse barna, føler ansvaret og et ønske om å være en bra voksenperson for dem. Ikke kompis eller mamma. Men en voksen i husstanden som tar alle de jobber og ansvar det er å ha barn i huset.

Og viktig: Jeg tar heller ikke på meg noe ære for hvor flotte disse ekstrabarna er, men jeg håper de 10 årene jeg har hatt med dem (i stor grad), likevel kan ha hatt en positiv påvirkning i livet deres. Det er ikke fordi jeg er noe spes person, men fordi jeg oppfører meg som en foresatt som tenker på barnas beste, herunder hva barn trenger og har godt av. Og at jeg i tillegg til det forhåpentlig både er oppleves som snill, litt morsom og gæren.

Mine egne gutter har også blitt flotte karer som søsknene sine. De er høflige og flittige, de tar ansvar, har masse omsorg og kjærlighet i seg. Jeg har vært en litt streng mor, men også kjærlig og snill.

Hva slags mor er jeg?

Jeg pleier å si at jeg er en god blanding av Vibeke Sæther og Cruella DeVille!

I forbindelse med programmet ”Kjære Mamma” på TV2 livsstil fikk jeg noen generelle spørsmål om det å være mor og å ha barn. Jeg tenkte jeg skulle dele svarene mine med dere.

GLEDE

Hva synes du er det aller beste med å være mamma?

Det må være å se barna sine lykkes, og den oppriktige gleden de kan utstråle. Å få dele, gi av seg selv og ta ansvar for å lage nye samfunnsborgere. Å høre de si, Kjære Mamma. Og å kunne oppleve, ha og gi uforbeholden kjærlighet. 

UTFORDRINGENE

Hva tror du er de vanligste utfordringene med å være mamma?

Å tro at man må levere til forventningene som stilles i samfunnet i dag, gjennom media spesielt. Det kan være vanskelig å vite hva som er rett å gjøre, og vanskelig å stå for de avgjørelsene man tar.

Ellers er det vanskelig å ta, og oppfylle, det store ansvaret det er å oppdra gode mennesker som skal finne og ta en rolle og ansvar i livet.

Hva har vært/er dine største utfordringer som mamma?

 Å «holde ut» når energien har vært på bunn, og når jeg har følt meg alene med ansvaret.

Å være positiv rundt barna selv om livet omkring kan være vanskelig. Balansere mellom å la de lære "om virkeligheten», uten at de skal bli bekymret eller påta seg voksenansvar. 

Å ikke være sint og oppfarende.

Og det er ikke alltid så lett å sette seg selv til side, når barna er blitt store og det er lett å tenke at de ordner seg selv, men faktisk fortsatt i stor grad trenger mammas 100% tilstedeværende. 

Kan du peke ut noe du synes er feil, men som veldig mange andre mødre gjør?

Altfor mange er redde for å si nei, og å sette grenser. De glemmer at oppdragelse er omsorg, og at vi faktisk skal oppdra samfunnsborgere, ikke prinser og prinsesser.

Flere burde være KONSEKVENT og BESTEMT. 

Videre syntes jeg at for mange foreldre i dag forer opp under en usunn forbruksmentalitet.

TIDSKLEMMA

Hvor god/dårlig tid har du?

Pga kombinasjon av egen sykdom, mulighet til hjemmearbeid, og det at guttene nå er så store at kommer seg til/fra trening og venner selv, er heldigvis ikke dette noen stor problematikk lengre. Men for en tid tilbake var jeg så oppslukt i ansvaret det er å drive for seg selv at dagene og kveldene ble svært lange. Det innebar sene middager, sliten mamma og til slutt utslitt mamma. Jeg pendlet også mye til utlandet og det førte til mange dager borte fra barna og det ble mye å ta igjen når jeg var tilbake. Vi har prøvd å inkludere barna i den grad det går, og har tatt de med på reiser (spesielt til Asia i forbindelse med jobb), slik at de har fått innsikt i verdens mangfold og kulturer. At de har fått lære både å te seg, tilpasse seg, og at man må jobbe hardt for å oppnå noe. 

Hvorfor havner så mange foreldre i tidsklemma?

Det er for mange ting alle ønsker å gjøre, og tror de må rekke over. Alle skal gjøre alt, og klare alt. Og resultatet blir «vi må forte oss, vi har dårlig tid». Noe jeg tror er veldig usunt. 

Hva er dine beste tips for å få hverdagen til å gå rundt?

Man må prioritere hva som er viktig for seg og familien. Må man være med på så mange aktiviteter? Må vi bo / leve så dyrt at vi jobber oss i hjel og ikke kan prioritere tid sammen? Samt å planlegge hverdagen for å begrense tidstyver. Inkluder barna i hverdagsoppgaver.

Jobbe deltid - hvordan stiller du deg til det?

Man får barn for å være sammen med dem. Ikke for å levere dem fra seg til andre.

Barnehagen er ikke til for å passe barna for foreldrene (selv om samfunnet fungerer slik), men for å gi de pedagogisk læring kombinert med sosialisering, i tillegg til å forberede de til skolen. Jeg syntes mange barn begynner altfor tidlig i barnehage. 

Jeg er sterk tilhenger av deltid når man har særlig små barn. 

SAMVITTIGHET

Dårlig samvittighet er et kjent fenomen blant småbarnsmødre. Hvor mye dårlig samvittighet har du?

Jeg føler mest på samvittighet i forhold til håndtering av skilsmisse. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for å ikke være tilstede. Når de var små (bhg alder), var jeg masse hjemme, benyttet åpen barnehage og deretter korte barnehagedager / uker. Min jobb var å ta meg av barna mine og å gi de en variert og verdifull småbarnstid. Noe jeg fikk til. (Mye jobbing og reising kom når de var i god skolealder.)

Hvorfor har vi så mye dårlig samvittighet?

Fordi mammaer overøses med informasjon om hva de burde gjøre, burde få til, må gjøre, ikke må gjøre, hvordan de skal få sunne barn, få harmoniske barn, og hva man må lage av mat og ikke osv osv.  Dette er ikke så lett å få til nå man står midt oppi det og hverdagen tross alt «tar oss». Og i tillegg skal man kanskje jobbe fulltid, være godt trent, ha et sosialt liv, være god kone med mer. Kravene til mamma blir altfor store. Og om man ikke klarer å sette alt dette presset på avstand får man dårlig samvittighet. 

Hvor mye dårlig samvittighet burde vi ha?

MYE MINDRE! Senk skuldrene!

Hva kan vi gjøre for å unngå å kjenne så sterkt på samvittigheten?

Jeg tror at mange nybakte mammaer hadde hatt godt av å overse en del artikler og litteratur om hvordan man burde gjøre det. Tørre å stole på seg selv og sine egne instinkter. (Men likevel lytte til gode råd, men velg kilden med omhu.)

Samt bli enig med seg selv – hva skal jeg prioritere for meg, barnet mitt og familien min.

Og gjerne ta et oppgjør med hvem / hva man har samvittighet for… Må jeg være på topp alltid? Må jeg gjøre alle til lags?

Lære seg å være tilfreds. 

MAT

Hva er den ideelle middagssituasjonen, og hvor langt fra den kan man vike?

Helt klart å spise sammen. Uten stress eller dårlig tid. Det er meget viktig at det er ro og hygge rundt et måltid. Og at maten er variert og gjort ordentlig. Mat gjort med litt flid og med god smak gjør noe med hele atmosfæren rundt bordet. Og med oss mennesker. Maten skal gi oss den energien vi trenger og kan samtidig være beste grunnlag for en fin stund sammen.

Dine beste tips for å få barna til å spise sunt?

Gi dem variert mat fra dag én. Forvent at maten smakes ordentlig på (og svelges) før man tar stilling til om man liker eller ikke liker. Ikke gjør mat til et «tema» eller ”styr”, men til en naturlig del av hverdagen. Er vi usikre, blir barna usikre. Gå foran med et godt forbilde, og inkluder gjerne barna i matlagingen. Da både lærer de kokkelering, blir nysgjerrig på mat, og man kan bruke tiden til å snakke sammen i tillegg til at man da kan lære barna hva slags næring og fordeler de forskjellige råvarene gir. 

Hvor mye søtsaker er greit?

Nå de er små burde man holde seg til fast «lørdagsgodt» og da en fast sum de kan kjøpe godis for, men ikke så mye at de blir sittende å spise godis hele kvelden. La godisen være et høydepunkt! 

Godis midt i uka burde unngås, men det er alltid hyggelig å overraske barna med noe ekstra godt en gang i ny og ne. Men ikke sitt selv å spis godis når man tror barna sover og de ikke merker det...

SØVN

Hvor mye/lite søvn får du selv i løpet av natten?

Når de var små – ALTFOR LITE!! Det er først nå som de er store tenåringer at jeg kan sove nok. Det har vært viktig for oss å ha tid om morgenen til å spise skikkelig frokost sammen. Og jeg er utpreget B-menneske, og kommer meg altfor sent i seng og er veldig trøtt om morgenen... 

Dine beste tips til gode leggerutiner?

Man må begynne tidlig med å roe ned barnet på kvelden. Senke stress- og ”hærje”-nivå. Spise god kveldsmat til samme tid (RUTINER!). Deretter ha kosestund og rolig stelletid med ordentlig tannpuss. Deretter er lesestund på senga meget viktig. Men vær bestemt på hvor mange bøker / avsnitt man skal lese. Og at de da ligger i ro. Avslutt med sang(er). Vær tydelig på at det ER leggetid, ikke bli usikker på barnas eventuelle påfunn. Vær rolig og trygg forelder slik at de kan falle til ro i SIN EGEN SENG og sovne uten at man må løpe inn og ut av rommet hundre ganger. 

Samsoving – greit eller ikke greit?

Barn har innimellom behov og ønske om å sove med foreldrene. Men dette burde vært forbundet med ekstra kos (og løsning om de våkner av mareritt), ikke en nødvendighet for å klare å sove. Barna trenger trygghet og ro, og burde ha dette i egen seng. Best for barnet og best for foreldrene. Å sove sammen burde være unntaket, ikke regelen.

Noen av disse temaene vil jeg utdype i lengre innlegg.

#mamma #hverdagsstress #familie #stebarn #omsorg #barn #oppdragelse