USERIØS TENÅRINGSMAMMA?

USERIØS TENÅRINGSMAMMA?

Eller seriøs nok?

Nå har jeg vært seriøs en tid. Alvorlig på TV og alvorlig på bloggen. Og fremstår nok litt mer alvorlig enn jeg egentlig er. For er jeg jo ganske tøvete og tullete. Høytidelig tja. Og merkelig formell ja (med tanke på bakgrunnen min). Og tenkende? Absolutt. I tillegg er jeg faktisk rimelig firkanta på en del områder. MEN – jeg er ikke så alvorlig som mimikken tilsier. Man får kanskje et ”bilde” av meg gjennom programmet, og det lille som ligger her. Dere som har fulgt meg på FB over tid, kjenner meg nok som Rubi som over alt altså. Som menneske og fysisk. For jeg har en filosofi. Ikke la meg begrense. Ikke låse meg til et miljø, en interesse, en jobb, ett nettverk. Så i mange år har jeg takket ja til livet og det livet har hatt å by på. Det vil si alt mulig av prosjekter og reising, venner og aktiviteter. Selv om det er litt slitsomt, så er det så moro!

Nå er det engang slik at jeg er litt hyper. Og samtidig utrolig laber. Jeg går ikke ut av senga før gubben har servert meg en kopp kaffe på sengekanten. Sånn i 9-tida. Og attpåtil er jeg innmari følsom og sart, selv med hardt skall. Jeg fjaser og er høylytt, ler masse og er usaklig. Jeg er ikke bare streng altså. Men, åkkasom har jeg fått et enormt spredt nettverk (mye takket være den over-sosiale og ”ja-til-alt”-tenkende gubben min), i alle ender og kanter og valører. I tillegg har jeg jobba masse med forskjellige prosjekter i både inn- og utlandet og det har jaggu vært kult! Ja, for å stå på messe i Manila (Filippinene), det kan ikke sammenlignes med messe i Lillestrøm. For jeg har gjort begge deler. Flere ganger. Begge deler kult på sitt vis (ja jammen har jeg hatt det mye moro på stand på bl.a Motormessa i Lillestrøm!). Men dog, det er noe med å være ute i den store verden.

Å GJØRE TING MAN IKKE KAN

Jeg har opplevet i utstrakt grad å plutselig måtte gjøre ting jeg aldri verken har gjort før eller har forestilt meg å gjøre. Og følt at jeg overhodet hverken har kompetanse til eller kapasitet til. Men plutselig er jeg midt oppi det og bare må gjøre det beste ut av det og håndtere det. Og da er det utrolig hva man kan hente ut av seg selv å få til! Jeg hadde for eksempel aldri trodd jeg skulle presentere miljøvennlig maling til Filippinenes største arkitekter og entreprenører med visepresidenten i landet til stede. Og ikke kunne jeg noe om dette, bare få uker i forkant. Og ikke var jeg forberedt på arbeidet på messer, for det hadde jeg ikke hatt tid til. Men likevel, der stor jeg, holdt presentasjoner og hadde gode samtaler med landets ærverdige visepresident. Ja, det bare gikk. Akkurat som det å være med å organisere og gjennomføre fotoshoots med store artister. Ante ikke hva jeg holdt på med! Og jeg tror at grunnen til at det gikk så bra var at jeg nettopp ikke visste hva jeg gikk til. For en ting har jeg lært om meg selv. Jeg er best på spontanitet og å ta ting på strak arm! Jeg er en slik ”i-siste-liten-jente” som drar det meste i land! Også er jeg uhøytidelig og tar ikke meg sjøl så seriøst. Og det tror jeg hjelper! Og for å legge til – det hjelper mye å være litt ydmyk.

JA, DET Å VÆRE TENÅRINGSMOR, DA.

Vel, dette ble litt seriøst igjen. Og LANGT. Typisk meg. Så da skal jeg putte inn litt hverdagslig tøv. Ja, for det må være litt tøv i hverdagen. Jeg tuller og tøyser og bøller masse med gutta mine. De syntes jeg er både teit og snål. Og det er jeg så glad for. Vi har en uhøytidelig tone. Og samtidig skal disse tenåringene få komme til meg med sine bekymringer, tanker og funderinger. De skal få legge hodet på skulderen min, selv om de rager meg langt over hodet. De skal kunne stå på kjøkkenet med meg og lage god mat uten at det er stress, press eller prestasjon. Vi skal kokke sammen, tøve, tulle og veksle det med hverdagens alvor. Og jeg skal kunne mase likevel, være litt formanende og streng. Det tåler de. Det trenger de. Og de susser mamma ‘n sin på kinnet. De er ærlige. Er sinte, er triste og de viser så masse glede og styrke.

Jeg er tenåringsmamma. Og har aldri verken rukket å tenke tanken eller forberede meg. Man bare er der helt plutselig. Det er jo ikke slik at man plutselig er i en fase. Det å være forelder sklir over fra fase til fase. Og brått står man der og ønsker ungene en god fest og ber de ta det pent og ikke røre sprit.

Og jeg er absolutt ikke så flink at jeg sitter oppe og venter på gutta eller kjører noe særlig. Også har jeg slutta å gå på kamper og følge de på trening for lenge sia. Nei, jeg er såpass ego at jeg tar et glass vin, soser i min egen verden, treffer venner ute selv og legger meg når jeg er trøtt. Jeg får nemlig ikke skånet de noe mer, eller passet mer på, av å sitte i en sofa og tenke på dem. Men jeg sender sms som de må svare på, og vi har en avtale om at de skal komme inn til meg når de kommer hjem. Og det gjør de. Men neida, jeg sover ikke. Jeg ligger halv-våken og venter.

Min tankegang er slik: man kan enten tvinge dem til å være hjemme, eller la dem møte venner og verden. Og da håpe at alt det vi har snakket om og som jeg har prøvd å lære dem er nok til at de kommer seg gjennom en festkveld på best mulig måte. De skal få lov. De trenger å finne ut av dette selv. De må lære. Men samtidig skal jeg ha lagt de rammer og premisser de trenger for at det ikke skal bli festing som sklir ut, at de utprøver andre rustyper, at de forsvinner ut i natta eller gjør stupide ting. Jeg må velge å stole på vurderingsevnen deres. Og samtidig håpe og tro at de faktisk kommer hjem med den tillit og trygghet uansett. De skal kunne komme hjem selv om de er fulle og dumme, og møte en mamma som er der og ivaretar dem. Som gjør at de ikke neste gang kanskje velger å ikke komme hjem.

KONSEKVENSEN AV Å IKKE LENGRE VÆRE HØNEMOR

Å jada, jeg har måttet sette fram bøtta til dem. Det er en liten del av å være stor tenåring. Men det er bedre at de kommer hjem og bøtta må frem, enn at de er redde for å komme hjem pga kjeft, og blir over hos venner og drikker mer. Det er mye farligere og uoversiktlig. Ukontrollerbart. Og jeg gjentar til det utrettelige; er dere på en fest som blir for stor og eller for mange folk, dra! Ta ansvar for venninnene deres! Blir det bråk, dra. Og ring meg. De skal alltid føle at det å ringe hjem er førstevalget.

Kall meg gjerne fjern, som lar de ha litt frie tøyler og at jeg ikke alltid sitter hjemme og passer på. Men jeg velger likevel å gjøre det slik. Gutta skal lære å selv ta sine valg og lære å leve med dem. De skal vite at jeg er her uansett. Ja, for selv om jeg er den ”fjerne” mammaen som er å hytta noen ganger i helgene. Så vet gutta at jeg passer på. Og at tillit er en sart ting som må fortjenes.

Jeg flytta sjøl hjemmefra rett før jeg fylte 16. Og da fra landet til storbyen. Den tiden fantes ikke mobiltelefoner. Og vi hadde ikke engang pc eller internett. Men det gikk. Jeg håper gutta våre blir hjemme lenge og ikke flytter og påtar seg gjeld unødig, men at de skjønner at det er et hjem her hos mor. Og med det må vi gi de litt rom og ansvar.

Også må jeg legge til at jeg er så heldig at gutta våre er ganske seriøse med satsing i idretten og med jobb i tillegg til skolen, slik at de har så mye å gjøre i helgene at det blir veldig lite tid til festing! Men det er klart – helt uskyldige er de ikke. Heldigvis. Jeg vil at de skal ”leve” litt.

Jeg velger å tro at all den tid jeg faktisk har brukt på dem og vært med dem på alt tidligere har gitt dem et visst grunnlag (masse tilstedeværelse). Men igjen, på et tidspunkt syntes jeg det ble nok følging, og ”sparer” kjøring og deltagelse til det som er mest viktig. Nå syntes jeg de er store nok til å møte verden litt selv. Det er tross alt mye de skal lære og finne ut av, helst litt før de plutselig faktisk står der helt alene uten mamma. Så da prøver jeg å gi dem en litt glidende overgang fra å være mammaen som er med på alt, til mamman som forventer at de klarer litt på egen hånd og tar avgjørelser basert på det de har lært og de hensyn de skal ta når de fortsatt bor hjemme.

Og jeg må skyte innen bisetning. Jeg pleier å si at jeg oppdrar unge menn som skal bli gode samfunnsborgere, kjærester og ektemenn. Og at jeg ikke ønsker å få svigerdøtre eller svigersønner som sitter på kjøkkenet mitt og gråter eller sutrer over at ungene mine er dårlige eller hensynsløse kjærester.

Vel, alvor igjen. Kommer visst ikke helt unna det så lenge jeg snakker om familieliv.

Men kort oppsummert:

Tenåringer må virkelig passes på. Men de trenger også frihet under ansvar.

Og jeg selv? Som mor er jeg en blanding av Vibeke Sæter og Cruella DeVille. Som menneske er jeg forhåpentligvis i hovedsak mest meg selv. Og jeg tror humor og uhøytidelig tone veier opp for en mammas typiske mas og mange formaninger.

Masete hilsen fra Rubi, med sukker på.

#Tv2Livsstil #tv2 #Kjæremamma #kjære #mamma