DISIPLIN?! Er ikke det negativt da?

LEGGETID OG DET Å VÆRE DEN VOKSNE

Jeg lovet dere å drøfte noen temaer som dukker opp i serien Kjære Mamma. I løpet av de første episodene så har vi fått kjenne på bl.a. det å skulle rekke alt, å løpe etter klokka, unger som utfordrer foreldrene og det å få unger i seng. Og det å få unger i seng kan jo være litt av en utfordring. Mildt sagt.

Nå er det jo slik at unger kan være litt uberegnelige(!). Og er jo ikke heller akkurat nødvendigvis enkle å ha med å gjøre. Men det som har funka for oss har vært å ha relativt faste rutiner og disiplin rundt dette med legging. Og først og fremst at jeg har vært bestemt på at det faktisk er leggetid. - Ikke leketid, spisetid eller komme-på-noe-viktig-tid. Og det betyr jo at man må ha fått unna dagens gjøren for ungene sin del før legging begynner. Og legging tar lang tid! Ja, jeg føler at jeg brukte hele kvelden på å legge opp til akkurat det punktet hvor man sier – nå er det i seng.

For jeg tror at man må begynne tidlig med å roe ned barnet på kvelden. Senke stress- og ”hærje”-nivå. Få brukt opp energien deres i løpet av ettermiddagen og tidlig kveld, slik at de faktisk er slitne og fornøyd når klokka nærmer seg. Videre er det lite poeng å i begynne å mase om ”snart leggetid” for tidlig. Men før man sier de magiske (og forferdelige for noen?) ordene ”Nå er det seng”, kan det være fint å ha spist kveldsmat sammen.

(Før dere mister motet eller blir provosert av det jeg skriver – JA jeg følte meg som ei oppvridd vaskefille, jeg var på randen til sammenbrudd, og på gråten til stadighet. Jeg var en ung mamma med småbarn, usikker, uerfaren og mye alene. Jeg skjønte ingenting og følte meg så sliten at det var umulig å tenke klart eller følge kloke strategier. Jeg gjorde ”feil” på ”feil” og kjempet hver dag for å ikke være usaklig, sint, rope og kjefte. Og allikevel både var jeg usaklig, sint og ropte. MEN – det som funka litt var å følge instinktet og behovet mitt om å være den som har en slags kontroll - jeg skulle bestemme over barna. Barna skulle ikke bestemme over meg.)

Så tilbake til dette med disiplin og legging:

Neste oppfordring fra meg er felles kveldsmat til samme tid (rutiner). Bruk tiden til å snakke om dagen og eventuelt snakk om neste dags gjøren. Også må unger som skal roe seg før seng ha MASSE kos. Bruk litt sofa-tid til bare koseprat. Les gjerne en bok der også før de er i seng eller pusle med rolig aktivitet. Barn elsker oftest å bli fortalt historier for.

Og så kommer selve leggeprosessen. Tannpuss som burde foregå på badet, og hvor vi voksne har ansvaret for at dette blir gjort ordentlig. Husk – VI voksne bestemmer. Og viker vi og blir usikre, vil denne pussingen bli et virrvarr av innspill på alternativer. Ikke gi ungene alternativ om det ikke faktisk er noen alternativ. Vi SKAL pusse tenner. Og vi SKAL ha på pysj.

JA-DA, jeg skjønner at mange unger er propeller. Og ikke sitter stille. Mine var også villbasser. Og det har jammen vært en laaaang kamp. De løp også i hytt-og-pine. Ja, jeg har måttet få fire guttebarn i seng alene. Senere tenåringer. Jeg vet det er vanskelig. Men med iherdig innsats og klare føringer har jeg fått alle dissa gutta i seng på høvelig måte, uten å bli konstant utslitt av uendelige diskusjoner. For de har lært. Det hjelper ikke å diskutere.

HVORFOR ER DETTE SÅ INNMARI VIKTIG?

For jeg tror at unger som opplever at OM de kan utnytte foreldrene, og få voksne til å gå med på deres innspill, vil bli usikre. De vil konstant presse regler og utfordre ”autoriteten” vår om vi ikke viser dem at VI ER HER FOR DEM. Og avgjørelsene vi tar er riktig og viktig, og best for dem. Det gjør trygge og rolig barn. Alternativet er slitne unger og slitne foreldre.

DISIPLIN

Jeg ser altfor ofte at dess ”snillere” og ”runde” foreldrene er i forhold til grensesetting, dess mer kranglete, bråkete, urolig og grinete blir ungene. Det er de barna jeg ser som gråter, sutrer og krangler mest som har foreldre som ikke er tydelige eller setter klare rammer. Og rammer er bra. Rammer er viktig. Det er ingen negativitet i å være tydelig og ha klare regler. Man er snill og god forelder selv om man har disiplin. For disiplin er ikke et negativt ladet ord, selv om mange er redd for det. Disiplin handler om at barnet VET, og lærer hva som er ok og ikke. De lærer å innrette seg, tilpasse seg. Forholde seg til andre. Og det må de jo igjennom hele livet. Et barn som aldri hører nei, vil få sjokk senere i livet. Et ”nei” er like mye omsorg som et ”ja”. Og selvbeherskelse kan jo være litt smart å ha med seg videre i livet. Barna vil møte utfordringer i skolen og særlig i jobb hvor de vil bli motsagt, nedstemt og til og med tilsidesatt. De vil møte på det å ikke være førstevalget, ikke være best og at andre blir valgt fremfor dem. Barna vil i voksenlivet måtte forholde seg til en som sier at ”dette er ikke bra nok”, og tåle det uten at verden raser sammen. Å skjønne at dette bare er en vennlig utfordring til å yte litt mer. Stå på litt mer, lære mer. Og å være del av et felleskap tiltross for at man kan være uenig. Og barna skal lære å DELE. Og små prinser og prinsesser som aldri hører nei, ikke blir satt rammer rundt, ikke lærer seg å forholde seg til ytre omstendigheter vil dårlig tåle et nei.

Å bli furt fordi noen sier du må skjerpe deg litt? Bli sur fordi andre er bedre? Bli sint fordi man ikke får fri fra sjefen? Bli sur av å ikke få bestemme i klassen eller på jobben? Nei, vi oppdrar samfunnsborgere. Og i det ligger et stort ansvar. Og det starter med at vi må lære grensesetting, disiplin (som også betyr å lære å holde ut, ha moral) og rutiner.

Og nei, det handler ikke om å oppdra lydige nikkedukker som ikke lærer seg å stille spørsmål til ting, for det vil de absolutt lære når foreldre lærer de tydelig kommunikasjon gjennom egen formidling, og gjennom sammenheng mellom adferd, selvfølelse og oppførsel. Ja, barna skal lære debatt, diskusjon, tørre å si imot og tørre si ifra. Men det skal ikke være basert på å trasse tannpuss og å oppføre seg dårlig i butikken. Å lære å si ifra handler om at foreldre gir barna SELVTILLIT og SELV-INNSIKT og TRYGGHET til å stole på seg selv og egen vurderingsevne (uten å være kranglefanter). Og senere i livet å kombinere dette med kompetanse og nysgjerrighet. Ja, det er en stor og vanskelig jobb.

Men dette er den jobben vi tok på oss det øyeblikket vi valgte å sett barn til verden. For det er nettopp det vi gjør. Vi setter barn til VERDEN. Og det er pokker så stort ansvar.

Jeg sier JA! til å senke skuldrene og ikke bekymre seg for mye. Og å ikke ha for høye forventninger eller føle på press. Men det er ikke en motvekt til å ta et SOLID voksenansvar når det gjelder OPPDRAGELSE.

Men dette ble en lang utredning da. Og høres kanskje mye ut, relatert til noe så ”lite” som leggetid. Men jeg tror virkelig at å legge opp til god hverdagsdisiplin er grunnroten til hva slags mennesker barna dine skal bli. Og hvordan du selv på best mulig måte skal kunne komme deg gjennom småbarns- og deretter den utfordrende ungdomstiden.

For - vil du ha en tenåring som utfordrer deg på ALT? Ja, da kun du bare la barna styre som de vil når de er små. Om ikke, la de fra de er små av vite at vi er den som er den voksne og ansvarlige for deres ve og vel. For protester underveis skal jeg love dere at det blir uansett.

Vel – for å avslutte dette med leggetid i særs;

Lesestund på senga viktig. Dette roer barna og gir dere en fin og lærerik stund sammen. Og det gjør barna nysgjerrige og øker kreativiteten deres. Men vær klar på hvor mange bøker / avsnitt du skal lese. Og at de da ligger i ro. Avslutt så med sang(er). Sang er kos og kjærlighet pleier jeg å si.

(Og kjære mamma – er du utslitt, selvfølgelig kan du hoppe over det du ikke orker innimellom!)

Så kommer det vanskelige underveis og særlig under stell: vær klar på at det ER leggetid, ikke bli usikker på barnas eventuelle påfunn. Vær rolig og trygg forelder slik at de kan falle til ro i SIN EGEN SENG og sovne uten at man må løpe inn og ut av rommet hundre ganger. 

Og til slutt om legging: samsoving – yay or ney?

Barn har innimellom behov og ønske om å sove med foreldrene. Men dette syntes jeg burde vært forbundet med ekstra kos (og løsning om de våkner av mareritt), ikke en nødvendighet for å klare å sove. Barna trenger trygghet og ro, og burde ha dette i egen seng. Best for barnet og best for foreldrene. Å sove sammen burde være unntaket, ikke regelen. Barna trenger å være trygge i egen seng og på eget rom [Symbol] Husk – de skal sove mange forskjellige steder etter hvert. Greit at de ikke er helt avhengig av noen som ligger ved deres side hele tiden…

Vel, tante grusom her er ingen ekspert! Men med noen år og noen unger har jeg en bitteliten følelse av hva som har funka og ikke funka. Også er det jo slik som med alt – det er så MYE enklere å se tilbake og si hva som burde gjøres. Men grunntanken min som jeg vil ha frem er uansett – du er den ansvarlige. Barn trenger tydelige forbilder som er trygge i sine avgjørelser på vegne av barna. Får du til det, sklir det så mye enklere. Og barna vil i større grad høre på deg og stole på dine avgjørelser!

Denne ble så lang, at tema tidsklemma, stress og å få til alt, kommer i egen spalte!

Hilsen ”Vibeke Sæther aka Cruelle DeVille”

Rubi

#Tv2Livsstil #tv2 #Kjæremamma #kjære #mamma