Likestilling i vranglås – Kjære Mamma, vi vil hylle deg. Men det visst politisk ukorrekt.

Svar til Silje Stavrum Norevik som skrev kommentar: Ingen kjære mor i Bergens Tidende om serien Kjære Mamma, som går på Tv2 Livsstil.

(ref: http://www.bt.no/kultur/Ingen-kjare-mor-3492235.html og referert på http://journalisten.no/2015/11/ingen-kjaere-mor-forkjaere-mamma)

Av Rubi Synøve Bøhmer Jørgensen. En av de faste som er med i serien. En mamma med masse erfaring, men alt annet ekspert. Og som er opptatt av likestilling og samtidig anerkjennelse av mennesker.

Man ventet jo en tilbakemelding som gikk på at man etterlyste pappa i serien. Riktignok så jeg ikke for meg at noen skulle påstå at vi bremset norsk likestilling (intet mindre!) og mente serien var feelbad og bakstreversk når dette faktisk er en serie som handler om noe som er samfunnsrelevant med blikk på kvinners reelle hverdag. Og jammen er vel det å nettopp fremme og fortelle om kvinners valg, virkelighet og muligheter? Hvordan er det å være mor i 2015. For det er ingen lett oppgave.

Jeg går rett inn på Norevik sine bemerkninger om serien. Og jeg vil begynne med hennes uttaler om mødrene som kommer med tilbakemeldinger i serien, og som deler av egen erfaring: (…) har de et panel av andre mødre som skal vurdere innsatsen til disse mødrene. Det er selvmotsigende. Dessuten er det veldig bakstreversk. (…)Vurdere hva de gjør bra og dårlig.

Det handler ikke om å vurdere hva de gjør som er bra eller dårlig / rett eller galt (som da ville betydd at vi skulle ha satt en slags karakter på det de gjør). Langt ifra. Det handler om å gi en tilbakemelding, basert på egen erfaring og hva vi ser. Ikke som noen definisjon på hva som er bra eller dårlig. Men å gi en mengde ros og anerkjennelse. For det er ikke slik at alle mennesker (særlig mødre) klarer å anerkjenne, eller selv skjønne, at det de selv gjør er bra. Og da er det fint når en tilbakemelding kan være med på å bygge selvtillit, glede, utfordrer og gi trygghet for det man gjør.

Men Norevik skal ha en slags rett i en ting – det er ikke vanlig – eller lov i Norge å gi folk positiv tilbakemelding. Og heller ikke lov å fremstå som en bedreviter. Men janteloven har lite å gjøre i et foreldre-liv. Mødre har liten nytte i at ingen skal tørre å si eller gi tilbakemeldinger om hvordan man er som forelder. Og nei, ikke dømmende, men reflekterende. Nei, gud forby om noen skal uttale seg om meg som mor! Eller - kanskje, som serien beviser dag etter dag, det er nettopp det vi foreldre ønsker oss. Tilbakemelding. Anerkjennelse. Og det er det vi gjør. Vi kritiserer ikke. Vi gir av oss selv. Og får masse tilbake. Og det er ikke opp til oss å avgjøre hverken rett eller galt.

Men her kommer likevel unntaket, når det kommer til tema å uttrykke seg om noe er rett eller galt om mammarollen. At noen kommenterer at det er bra at mamma er rolig og saklig med barna sine, at hun forklarer ting godt for barna sine, eller at de leser for barna sine, eller går tur i naturen. Ja, da er det virkelig helt ok! at noen sier til dem at det er bra! Og rett. For det er ingen selvfølge at mødre f.eks leser for barna sine. Så at vi innimellom har fokus på, og roser ting som faktisk er erklært som positive og bra ting man burde gjøre for barna sine, ja det er veldig fint at kommer med i programmet. Noen ting kan faktisk defineres som å gjøres rett med barn. Akkurat som å lese for dem, gi omsorg, spise sammen og lære dem ting. Ja, det er rett. Og det må være lov å si. Bravo. Du er flink! Det er rett å pusse tennene deres og lese for barna.

Andre elementer i episodene går på personlig valg, og gir oss viktige innspill i hva som er viktig å prioritere eller ikke. Og det som er viktig for deg, er ikke nødvendigvis viktig for meg. Vi sier ikke at noe er feil. Men vi tar til oss at vi heldigvis er forskjellige og velger utfra egne preferanser og prioriteringer. At vi kan tulle og si ”åh-nei!” handler om å være åpen og ærlig, og ja, kanskje uenig, men alt annet enn dømmende. Vi tør å le sammen med mødrene. Vi ler av oss selv. Vi vet så innmari godt at svært lite er rett eller galt. Vi vet at frustrasjon går utover pedagogikken. Så nei, vi dømmer ikke. Men at noen ting er viktig, og da skal vi kunne si at ja, – dette er bra jobba!

At vi kan være uenig i oppdragelse- eller livsvalg må man kunne tåle å snakke om. Vi mennesker er altfor redd for å snakke om ting man ikke er enige om. Man kan fint erklære at nei, slik ville ikke jeg gjort det. Uten at dette skal utløse følelsen av at man blir kritisert. Så hårsår kan man ikke være.

Og – er det virkelig så galt at noen innimellom kommer med et godt og velmenende råd eller innspill? Er ikke det bare fint å få med seg? Uenighet og forskjellige innfallsvinkler er med på å skape dynamikk og en spennende hverdag. Så om jeg sier ”man må jo (…)”, så handler dette om hva jeg syntes. Og alle foreldre kan ha godt av at andre kommer med sine premisser for oppdragelse. Det betyr likevel ikke at det kan defineres som dømmende eller bakstreversk. Men en konstruktiv dialog om muligheter.

Så hva gjør tilbakemeldingene som påstås å være så bakstreversk? Jo, de minner oss alle på mangfold, muligheter og valg. Våre bakstreverske kommentarer ”fersker” oss alle i å ikke ufeilbarlige. Heldigvis.

Likestillingen bremses

Om likestillingsproblematikken Norevik tar opp, sier hun: ”Man gir inntrykk av og resirkulerer stereotypien om at det er mor som er den naturlige og selvoppofrende frontfigur på hjemmebane.”

Mødre liker å dele erfaringer med andre mødre, det er en naturlig del av det å være mor. På lik linje som pappaer snakker seg imellom om egne ting.

Det må være lov å gi ros til mødrene. Mødre fortjener og trenger ros. Skal man aldri få lov til å gi mamma oppmerksomhet alene fordi det liksom kan true likestillingen? Da går i så fall likestillingen i feil retning og har fått en svært sur smak i min munn. Har virkelig likestillingen blitt slik at man ikke lengre kan velge å i en enkelt setting velge å hylle mødre uten å si at dette går utover samfunnsbalansen? Hvordan kan det å hylle mamma bremse likestillingen? I min videste fundering kan jeg ikke finne noe saklig argument for dette. Tvert imot.

Noe av tematikken som dukker opp i serien er nettopp at likestillingen er så i høyfokus at kvinner stadig uttaler at de er utslitt og føler på et altfor stort press etter fødsel om å levere på altfor mange områder. Da må det være lov å være en gruppe støttende med-mødre som sier at man skal kunne senke skuldrene. Man er bra nok. Jeg vet hvordan du har det. På godt og vondt. Gleder og sorger.

Det er noe som heter ”mødre i mellom”. La aldri dette forsvinne. Barselgrupper samler nettopp kvinner for å snakke, dele og oppleve sammen. Hva er galt i å trekke denne et hakk lengre, til noen som er med og deler, men som likevel mer objektivt tør å gi en mer direkte tilbakemelding og samtidig gjør det til en drøfting? Jeg selv skulle ønsket meg at noen både støttet, roset og ga meg innspill i rollen min som mor. Og da det blir helt feil å argumentere likestilling. Dette handler om å anerkjenne mamma. Hun er verd å anerkjennes. Og dette bekreftes etter hver episode. Kvinner og menn kommenterer masse både direkte til oss og i sosiale media hvor mye de setter pris på serien. At de gjerne selv skulle vært med. Og jeg har ikke hørt en eneste kommentar om at pappa burde hatt større rolle i serien. For alle skjønner greia. Det handler ikke om å sette noen over andre. Men denne gangen å feire mors jobb.

Og jeg vil legge til: Det er trist at man snart anser jobben mødre gjør i å bære frem barna, føde og amme dem som nærmest ubetydelig. Og at mammaer ikke skal kunne få scenen alene en eneste gang.

Likevel sier hun videre om mangelen på fars deltagelse i programmet:

”For meg blir det veldig snevert og lite relevant. I de fleste familier har far kommet mye mer på banen. Og jeg tenker at det er viktig at en serie som skal ta for seg foreldrerollen også inkluderer far. Det å hele tiden sette far på sidelinjen får konsekvenser”

Far er ikke ubetydeliggjort på noen måte. Han dukker opp flere steder i serien med absolutt respekt, og er ikke noen gang gjort mindre vesentlig. Men det er en stor jobb å være mor uansett hvor mye far er tilstede. Selvfølgelig. Og dette programmet handler om mor. Den tar for seg mammarollen. Er mamma lite relevant Norevik? Far er ikke tilsidesatt hele tiden. Eller i det hale tatt. Det er bare mor som er satt i fokus. Å påstå at far er tilsidesatt og at dette vil gi dette konsekvenser (?!) er en smule på villspor. Hva slags konsekvenser? Kvinner har kjempet en lang kamp for å bli hørt. Nå blir de hørt. Men det skal de ikke få lov til å bli? Mannen er for en gangs skyld ikke i senter og da er likestillingen i hjemmet svekket? Nei, her har Norevik dratt likestillings-tematikken utafor jordet. Ja, mamma har hatt historisk sett hatt hjemmearenaen, men denne serien handler ikke om at mamma tar arenaen tilbake til seg selv. Langt ifra. Den lar mamma vise hva mamma gjør. Enkelt og greit.

Men det må poengteres. Det er faktisk svært mange mødre som er alene halve tiden eller mye mer, med barna. Og det må pokker meg få være lov til å uttrykke hvordan dette er for dem! Skal ikke de få uttale seg om både sine opplevelser eller at de er slitne, eller fortelle om hverdagen sin for å ta hensyn til likestillingen? Skal man kneble mødrene om ikke fedrene får motsvare? Det er virkelig en skremmende tanke. Nei, det er ikke mye likestilling i det. Jobben hun gjør, uansett hvor mye far er til stede eller ikke, skal aldri få gjøres ubetydelig. Det er absolutt ikke uttrykt at mor er viktigere eller frontfigur i hjemmet. Langt ifra. Men det er nå engang slik at i det norske likestilte samfunnet fortsatt er mor som gjør mest i hjemmet. Lik det eller ikke. Mødre må i likestillings navn få lov til fritt og selv få uttale seg om hvordan hun har det som mamma.

Likeså mødre som er mindre hjemme med barna sine enn barnefaren, må på akkurat samme linje få uttale seg om hvordan det er å være mor og hvordan de gjør det. 30 prosent mamma eller 100 prosent mamma. Mamma uansett. Og med et ønske om å formidle seg og dele.

Og ja, mødrene som i serien har fedrene ved sin side uttrykker tydelig at de er to. Og tema er da heller ikke hvor mye de gjør kontra mannen eller liknende. De snakker om sin egen opplevelse av å være forelder.

Og når vi er inne på det. Likestillingen har mange områder hvor det burde forbedres betraktelig. Hvorfor ikke kjøre kampen på en viktigere område enn mot et program som endelig gir mamma litt ros og støtte? Som gir mamma en arena å uttale seg i. Mamma er viktig. Uansett likestilling. Men det betyr ikke at man skal fjerne mammas arena slik forfatteren nærmest forslår ved å alltid kreve at hun skal sidesettes av en mann. Igjen. Jobben å være mor, presset, stresset, utfordringene, gledene, valgene. Å sette fokus på mamma er ikke å gå tilbake i tid. Det er å anerkjenne mennesket. Og følelsen man har for ansvaret for å være forelder. Det er likestilling.

Det er mye fokus i media på mannen i foreldresettingen. Alle snakker fars rettigheter. Helt på sin plass. Men hyller vi mor, så går vi hundre år tilbake? Nei, mor fortjener ros, arena for snakke, dele av sine erfaringer og hverdag, og å kunne få noen tilbakemeldinger på hva hun gjør innimellom.

Norevik kan ikke fulgt mye med når hun kommenterer og kaller hjemmeværende for selvoppofrende frontfigurer i serien. Og det er faktisk en ren fornærmelse mot de oppegående mødrene og deres familier i serien. Refererer man til mødre som velger å være hjemme utvidet tid med flere barn? Ja, hva i alle dager er galt med at en familie ønsker det slik? At en forelder – i denne sammenheng mor – selv velger å være hjemme med egne barn istedenfor å følge forventingene om å gå ut i full jobb og ikke se barna sine slik man ønsker. Er dette virkelig selvoppofrende, eller kan det være et meget bevisst familievalg? Skal ikke mor ha lov til å være hjemme med barna om hun vil?? Og familiene som har mange barn? Er det virkelig rart at den som nærmest har født hvert år i en årrekke er den som blir hjemme og tar seg av husstanden? Er det likestillingsfiendtlig? Eller er det helt naturlig og kanskje nødvendig eller praktisk, eller sågar konsekvens av hva mange fødsler gjør med kroppen, og plassen i arbeidslivet? Valgene er mange, men absolutt ikke en trussel av likestillingen i hjemmet.

Likestilling er ikke for meg at noen skal bestemme hvor mye jeg eller far skal være hjemme med barna eller jobbe. Likestilling er at vi som familie selv velger hva som er best for oss som familie.

Mange mødre (og fedre) ønsker være hjemmeværende. ALL ÆRE! Man får jo helst ikke barn for å levere dem fra seg. Det er prisverdig at noen familier ønsker og får det til. Mammaene oppfører seg alt annet enn oppofrende – de er glade og bevisst det valget de har tatt. Ikke ofret. Og de ødelegger slett ikke forestillingen om likestilling. Om mamma vil være mer med barna, og det er ok for far - hva pokker er problemet? Jeg blir faktisk ganske sjokkert over at man sier at det er galt å la mor være hjemmeværende. Og at man skal kritisere en familie for å ønske å være såkalt ”tradisjonell”. Noe svært få assosierer negativt. Men at man kan ta det valget basert på egne ønsker, og ikke normer.

Fra mamma til mamma

Vi mammaer liker å kunne dele av våre erfaringer, vi trenger det, og å få en klapp på ryggen. Mange mødre uttrykker nettopp usikkerhet rundt sin egen rolle og jobb. Er det ikke fint at de kan ta opp dette og derfra få varierte tilbakemeldinger og oppbakking?

Norevik, du kaller det bakstreversk, og at man har et dømmende panel. Da tror jeg du har lyttet med negative og kritiske ører. Vi deler, gleder, roser og ler. Vi er enige og uenige. Hva er dette dette? Jo, en slags samtale. Og ærlige tilbakemeldinger. Jeg kaller det to ting: en slags utvidet barselprat og venninneprat. Selv om formen er til – og for ettertanke. Uansett er dialogen tosidig og full av respekt og ydmykhet vil jeg påstå. Og jeg vil påstå at verden går fremover nettopp av at man snakker sammen, deler erfaringer og tar lære av hverandre. Og selv om samtalen er i formen å gi tilbakemelding til hverandre, så er hensikten at moren skal få en samlet - ja kall det gjerne overraskelse. For det er på denne måten hun står i sentrum og bare tar imot. For så å selv kunne evaluere og tenke på hva vi andre ser. Tid til ettertanke og ikke minst – tid for å ta til seg det man får av gode ord. Ja, til og med kanskje verdsette. Hvor mange kan si seg så heldig at det samles opp en hel haug med kommentar – bare til nettopp deg? Og husk Norevik – vi snakker masse om generelle, men viktige tema som gjelder mange mennesker.

Programmet heter Kjære Mamma. Pappa må gjerne bli mer inkludert eller hovedperson i et annet program. Nå handler det om at mamma skal få den rosen og arenaen hun både fortjener og trenger i et komplisert og krevende samfunn. Vi trenger å heie på mamma! Og mammaer liker gjerne å ha et mamma - til - mammamøte!

Siden serien begynte, det vært masse tilbakemeldinger fra begge kjønn, utelukkende positivt. Jeg imøtekommer som deltager all mulig konstruktiv kritikk. Selvfølgelig. Men å påstå at vi undergraver likestillingen i hjemmet, den spiser jeg ikke. Nei, jeg gjentar – Kjære Mamma – du gjør en fantastisk jobb. Du fortjener å hylles.

Og til alle dere foreldre som syntes foreldreoppgaven er vanskelig: Følg med, så kan du kanskje få noen innspill, tanker og ideer? Og du som syntes det sklir fint? Ja, hvorfor ikke se hvordan andre har det? Alle familier er forskjellig. Heldigvis. Og vi kan alle lære noe av hverandre. Kjære mamma - jeg gleder meg til å treffe deg.

#Kjæremamma #Tv2Livsstil #tv2 #kjære #mamma