Hei 2016. Skal du være året for å lytte og å dele?

Hei 2016. Skal du være året for å lytte og å dele?

Vi bor i en verden med store utfordringer. Verden blir visst stadig et bedre sted å bo sier forskningen, men vi har så altfor langt igjen før vi kan kalle det en rettferdig verden. Vi er selv privilegert her i nord, relativt skånet for verdens ufred og urett. Jeg håper vi kan benytte litt av våre fordeler til hjelp og glede for andre. Kjære venner - jeg vil likevel si; her i ”Overflodsnorge” er det også mange som sliter. Og jeg vil bruke min nyttårshilsen til å si noen ord om det.

Til alle dere som tier. Og alle dere som ikke lytter eller ser.

Det er så mange med rusproblemer som ikke får hjelp. Eller ikke klarer å kjempe imot rus-spøkelse. Det er mange ensomme mennesker som ikke har noen å snakke med, og som heller ikke tør si at de føler seg alene. Også folk med mange rundt seg, føler på ensomhet. Vi har utfordringer her i landet med hus-vold, manipulering og frykt. Vi har fattige og familier med dårlig råd. De færreste tør å si noe. Og er usynlig lidende. For det er ikke lett å si: "Jeg eller barnet mitt kan ikke bli med på cafe, jeg har dårlig råd", "Jeg kommer meg ikke ut av døra fordi jeg er deprimert", "Jeg redd samboeren min", "Jeg har rusproblemer", eller "Noen nær meg gir meg store bekymringer".

Vi er redd for å ikke bli hørt eller redd for reaksjon om man snakker ut. Hva vil andre tro? Og mene om meg? Orker de bry seg?

Er det medmenneskelighet nok der ute til å møte og se andres hverdags-lidelser, bekymringer og sorg? Vi syntes det er pinlig å innrømme dårlig råd, snakke om arbeidsledighet, psykiske vansker eller utfordringene ved å være ufør. Dessverre. Men - vi er enda dårligere til å lytte til de som prøver eller ønsker å si noe.

SÅ derfor:

Jeg ønsker for 2016 at det skal bli året vi tør å snakke. Tør å si ifra. Og ikke minst skal vi tørre å varsle bekymringsmeldinger. Og viktigst – dette må bli året hvor vi gir andre et lyttende øre, en skulder og omsorg. At vi blir flinkere til å tolerere og forstå andres problemer. Vi liker jo ikke å høre på andres sutring og syting. Vi har kanskje nok med egne problemer eller - vi har nok med å holde vår egen fasade og ønske om å ha et enkelt liv uten utfordringer og negativitet. Vi får jo ikke gjort noe, tenker vi kanskje. Men jeg tror vi tåler mer, orker mer og også mange trenger en "reality-check". Og vi skal absolutt tørre å ”blande oss”.

Dette må bli året vi kan være mer lydhør og åpne for å ha mennesker i livet vårt som lever annerledes enn oss selv og å forsøke formidle en åpenhet for dette. Jeg vil være din venn, selv om det utfordrer meg. Gjennom det kan vi bli bedre mennesker og utgjøre en forskjell. Og - Jeg vil derfor starte med meg selv. Vise at det må være mulig å være ærlig, dele av de vi helst vil skjule, uten å miste hverken venner eller 'ansikt'. Håper jeg!

Så, for å åpne året hvor vi må tørre å snakke og lytte, skal jeg tørre å fortelle først.

Og først vil jeg åpne med å fortelle dere at jeg er bipolar. En litt utfordrende diagnose som kan dra meg fra øverste fjelltopp hvor livet er spennende og full av muligheter. Til mørkets avgrunn. Fra en dag til en annen. Jeg tør ikke ringe folk i frykt for at de ikke vil snakke med meg. Livet vårt ble også snudd på hodet økonomisk etter å blitt både lurt og vært uheldig i forretninger. Det er tøft å få snudd økonomien. Vanskelig å snakke om og vanskelig for andre å forstå merker vi. Kroppen min er ganske syk og helsa svak, og vært det utallige år. Jeg er derfor ufør med de utfordringer det gir. Jeg vet altfor godt hva vold og frykt i hjemmet gjør med mennesker. Videre er en av mine aller nærmeste svært tung rusmisbruker og har vært til-og-fra siden jeg var barn. Det gjør med redd og trist. Og særlig å kjenne på skuffelsen over et menneske som står deg aller nærmest og som svikter om og om igjen, er forferdelig. Den du forventer at skal være der for deg og barna dine bare leverer tomme ord. Det er kjempetøft å forholde seg til. Derfor er jeg litt tung, dårlig og sliten, og det er nok rart, jeg som liksom er blide, energiske Rubi. Dette er min skam. Min hemmelighet.

Også vil jeg også ta med, små hverdagsopplevelser kan være vanskelig. Bekymring for barna sine. Det er bl.a grunnen til at vi tilbringer nyttårsaften hjemme i ro. Ungdommene våre skal kunne komme hjem og bli ivaretatt etter fest. Og det er kanskje en bagatell å innrømme at jeg føler meg trist uten 'party' på den store festdagen. Men det føltes godt å hjelpe gutta trygt i seng i natt. Det skal man også kunne snakke om.

Fordi kjære venner - 2016 - intet er "for lite" eller "for stort" å snakke om. Vi har bare hverandre og gjennom det må vi tørre vise vårt sanne jeg og stå i det sammen. Jeg sier dette fordi jeg håper andre vil dele med meg. Og jeg håper jeg selv klarer å ta dere imot med en trygghet og respekt dere trenger. At jeg kan vise dere at jeg forstår og aksepterer. At vi bryr oss.

Vi har alle vårt, og ikke alt skal nødvendigvis males ut, men likevel, tør å åpne opp og være mer tolerant. Vi kan best hjelpe når vi forstår. Tør å snakke. Men vær også sterk. Det er jeg selv som må ta ansvar for mitt liv, og jeg må selv jobbe hardt og flittig for det livet jeg ønsker å ha.

Det er nesten utrolig hvilke prøvelser noen skal gjennom i livet. Det er dessverre ikke alltid så lett å skjønne hvorfor noen settes slik på prøve, eller hva hensikten er, men forhåpentlig vil man en dag kunne "bli klok av skade", og forstå og leve med det. Det er så lett å skylde på andre. Men noen ganger kan vi ikke gjøre annet enn å se hva vi selv kan gjøre med vår egen situasjon. Vi kan ikke forandre mennesker rundt oss. Vi kan gjøre noe med oss selv. Jeg tror på både karma og Gud. Og jeg er overbevist om at man kommer best ut en dose ydmykhet. Det sies at vi ikke utsettes for større prøvelser enn vi kan tåle. Om det er riktig vet jeg ikke. Det føles uansett urettferdig og galt når mye går en imot. Jeg skjønner ikke hvorfor noen blir alvorlig syke eller rammes av grusomme ulykker. Men for meg har troen på en større betydning båret meg igjennom livet og blir en slags fattig trøst når det blir svart. Urettferdighet og ulykker kan umulig forklares. Jeg tror livet byr på tilfeldigheter og at det er meningen at vi skal lære noe underveis.

Jeg er kanskje et litt merkelig ulykkelig menneske. Og har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg går ikke rundt og er tungt deppa eller trist, men syntes det er vanskelig å holde på lykkefølelse eller glede. Den dukker opp, men forsvinner så fort. Jeg tror det handler om at livet har vært såpass kronglete at jeg ikke tør å stole på lykken eller gleden. Jeg er bekymret, skeptisk og forsiktig av natur. Å være avventende er så mye enklere enn å ha gode forventninger. Da slipper jeg å bli skuffa eller såra.

Men det betyr ikke at jeg har et dårlig liv eller at det er noen form for synd på meg. Absolutt ikke. Langt ifra. Jeg vil bare poengtere at å lufte våre små såre hemmeligheter kan åpne for mye.

Dagen min har mye smil og gode følelser. Og jeg kan le. Jeg vet jeg er heldig i livet og har det godt! Jeg er enormt takknemlig for det livet jeg har. Men jeg har bare ikke lært å finne noen kode for å bedre holde på glede, når jeg ønsker å kunne være lykkelig når jeg faktisk har grunn til å være det. Jeg alt jeg trenger og mer til. Er det slik at noen av oss bare ikke får til å være lykkelige? Ikke vet jeg hvorfor, men alvor er så mye lettere enn lykke.

Når det gjelder det å dele av seg selv, så handler det ikke om å få sympati eller trøst, men å fokusere på viktigheten i å være ærlig mot sine omgivelser (og seg selv). Gode venner forblir, og om noen ikke kan akseptere at du har dårlig råd, har personlige problemer på hjemmefronten, at du har angst eller trenger hjelp til å komme gjennom noe, nei da er de ikke viktige for livet ditt.

Det skal ikke handle om sutring, syting, klaging eller å belemre andre med sine problemer. Men å ha en fin blanding ærlighet, selvrespekt og respekt for andre, sammen med innstilling om at å dele og å lytte kan gjøre godt. Og at man ikke skal føle skam, ikke minst.

Også vil jeg si at det er likså viktig å dele gleder i livet, som sorger. Glede, takknemlighet og omsorg smitter forhåpentlig. Å glede seg på andres vegne er en særdeles viktig øvelse og læring i livet.

Men det er også viktig at vi tør å fortelle hvorfor vi takker nei til invitasjoner, hvorfor vi kanskje er litt fraværende innimellom. Og at man da ikke slutter å be.

Men det aller viktigste er at vi alle lutter øre når noen forsøker å fortelle oss noe. Lytt til de rundt deg. Vær villig til å møte andres smerte, frustrasjon, frykt eller sorg. Det er jo ikke altoppslukende eller trenger være krevende. Det handler bare om å ha et øre åpent og et hjerte på rett plass. På den måten kan vi bidra til et menneskes mulighet for å komme ut av, eller gjennom noe.

Så 2016 – vi hører deg og ser deg! Beste ønsker fra Rubimor